SAMMENDRAG:

Gamle mennesker med behov for hjelp utgjør en stadig større andel av befolkningen. Innen 2060 vil andelen over 80 være tredoblet. Til tross for dette, anbefaler Helsepersonellkommisjonen å fryse andelen årsverk i helse- og omsorgsektoren i tiden framover.

Det betyr at flere voksne barn vil måtte påta seg et større omsorgsansvar for sine gamle foreldre. Rettighetene til denne gruppen er svært begrensede, og for mange er det vanskelig å kombinere lønnet arbeid og ulønnet omsorgsarbeid. De står i «den andre tidsklemma».

Mangelen på egnede permisjonsordninger gjør at mange benytter seg av sykefraværsordninger for å kunne yte omsorg for gamle foreldre. Det er estimert at 2312 årsverk går tapt som følge av denne typen fravær.

En del pårørende (til alle hjelpetrengende grupper) reduserer arbeidstiden eller slutter helt i jobben som følge av pårørendeinnsats. Til tross for manglende tall på i hvor stor grad dette gjelder dem som står i den andre tidsklemma, er det rimelig å anta at også denne gruppen pårørende blir presset ut av arbeidslivet som følge av stort omsorgsansvar.

Forskning viser at omsorgsarbeid allerede i større grad går ut over kvinners yrkesdeltakelse enn menns. I dette notatet argumenterer Manifest Analyse for at den økte omsorgsbelastningen kan få en negativ effekt på kvinners yrkesdeltagelse, og dermed sette likestillingen i revers.

INNLEDNING

Omtrent en halv million nordmenn gjør en innsats som pårørende for sine foreldre i dag. Og det er nettopp de gamle som er den største gruppen som mottar hjelp og omsorg fra pårørende. [1]Gå til fotnote nummer 1 Noen hjelper en time eller to i uka, mens for andre er omsorgsarbeidet så omfattende at det går ut over evnen til å stå i jobb. 

I de neste tiårene blir etterkrigstidens store barnekull gamle. Det blir langt flere gamle, mens veksten i den yrkesaktive delen av befolkningen flater ut. I dag utgjør befolkningen over 80 år omtrent 4 prosent. I 2060 vil andelen være tre ganger så høy, rundt 12 prosent. De fleste over 80 år trenger hjelp. Tre av fire i aldersgruppen 85 år og eldre bruker kommunale omsorgstjenester som hjemmetjeneste eller sykehjem. [2]Gå til fotnote nummer 2 Flere eldre vil kreve at flere må jobbe innen helse- og omsorgssektoren. [3]Gå til fotnote nummer 3

Til tross for dette, anbefaler Helsepersonellkommisjonens NOU «Tid for handling» at Norge fram mot 2060 ikke bør øke andelen årsverk i helse og omsorg. [4]Gå til fotnote nummer 4 Dette premisset har møtte sterk motbør fra blant andre Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, Lo i Norge og Legeforeningen. [5]Gå til fotnote nummer 5

Den demografiske utviklingen vi står overfor innebærer også at blir færre i yrkesaktiv alder per person over 67 år. Figuren under illustrerer aldersbæreevnen i Norge frem mot 2100, og viser at det blir færre i aldersgruppen 16-67 år relativt til de over 67 år. Det vil med andre ord være færre i yrkesaktiv alder til å ta vare på de eldre.

FIGUR 1: Aldersbæreevne* for Norge samlet fram mot 2100 [6]Gå til fotnote nummer 6

De siste tiårene har antallet plasser på alders- og sykehjem blitt kraftig redusert. Regjeringen har som mål at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, og at «behovet for helse- og omsorgstenester blir utsett gjennom betre planlegging, styrkt førebygging og meir målretta tenester». [7]Gå til fotnote nummer 7 Flere eldre som bor hjemme vil antagelig innebære at flere voksne barn vil måtte yte mer omsorg for sine gamle foreldre. Når man snakker om «tidsklemma» er det som regel småbarnsforeldre det er snakk om. Det er krevende å kombinere ansvar for små barn og lønnet arbeid. Dette har samfunnet tatt på alvor, og vi har kjempet frem rett på foreldrepermisjon og sykt barn-dager. Småbarnsforeldre møter også mye forståelse i arbeidslivet. Det gjør ikke nødvendigvis de som står i det som kan kalles «den andre tidsklemma», da arbeidslivet i liten grad er tilrettelagt for at barn skal kunne hjelpe foreldrene sine.

Mange arbeidstakere står allerede i den andre tidsklemma. Veksten i andelen eldre gjør at denne gruppen kommer til å bli betydelig større. Regjeringen vil at eldre skal bli boende hjemme så lenge som mulig, men for mange eldre er hjelp fra pårørende en forutsetning for at de skal kunne bli boende i eget hjem. [8]Gå til fotnote nummer 8 Behovet for å lage gode ordninger blir derfor større. Som vi skal se, blir omsorgsarbeidet for enkelte så krevende at det går på helsa løs. Stort omsorgsansvar kan føre til at pårørende trekker seg helt eller delvis ut av arbeidslivet.

Konsekvensene av dette er store for både den enkelte og samfunnet. Den pårørende kan miste rettigheter, lønn og pensjonsopptjening. Når folk går ut av arbeidslivet tidlig, har det store samfunnsøkonomiske kostnader. I tillegg til tapt arbeidskraft og skatteinntekter, kan staten også få økte kostnader dersom den pårørende blir syk av pårørendearbeidet og selv får behov for helse- og omsorgstjenester. [9]Gå til fotnote nummer 9Helse- og omsorgssektoren står også overfor store bemanningsutfordringer. Hvis en betydelig del av arbeidsstokken i denne sektoren ser seg nødt til å redusere arbeidstiden eller slutte i jobben som følge av pårørendeoppgaver, blir disse bemanningsutfordringene enda større. [10]Gå til fotnote nummer 10

Omfang: Mange barn hjelper allerede sine gamle foreldre

Det er allerede mange voksne barn som hjelper foreldrene sine. Uformell, ulønnet omsorg fra pårørende, til alle hjelpetrengende grupper, er beregnet å utgjøre 136 000 årsverk. Til sammenligning er de kommunale omsorgstjenestene beregnet til 142 000 årsverk. [11]Gå til fotnote nummer 11 Pårørende bidrar med andre ord med mye hjelp og omsorg. En god del av dette er voksne barns omsorgsarbeid for gamle foreldre.

Ifølge Nasjonal pårørendeundersøkelse er det omtrent en halv million nordmenn som gjør pårørendeoppgaver for foreldrene sine. Over halvparten av dem som får hjelp fra pårørende er 70 år eller eldre. 10 prosent har passert 90 år. Pårørende til egne foreldre bruker i snitt 9 timer i uken på pårørendeoppgaver. [12]Gå til fotnote nummer 12

Tall fra SSB viser at omtrent ti prosent av befolkningen har gitt «regelmessig ulønnet hjelp» til foreldrene sine. Her anslås det at døtre som hjelper foreldrene sine i snitt bruker fire timer i uken, mens sønner som hjelper foreldrene sine bruker i snitt tre timer. [13]Gå til fotnote nummer 13Tallene fra Nasjonal pårørendeundersøkelse og SSB spriker en del, noe som antageligvis skyldes at undersøkelsene har inkludert ulike oppgaver. Oppsummert er bildet at mange barn bruker en del timer hver uke på å hjelpe sine aldrende foreldre.

En studie av yrkesaktive nordmenn mellom 45 og 67 år har kartlagt hva slags hjelp de vanligvis gir foreldrene sine. Den vanligste hjelpen som sønner og døtre gir, er å hjelpe foreldrene sine med digitale verktøy. Omtrent en tredjedel av de yrkesaktive barna i studien hadde hjulpet foreldre med digitale tjenester den siste måneden. I tillegg var vedlikehold, innkjøp, transport, aktiviteter, betaling av regninger, husarbeid og ledsaging ved legebesøk vanlige oppgaver barna hjalp foreldrene sine med. De nevnte oppgavene ble gjort av mellom 10 og 20 prosent av barna i studien hver måned. Mange hjalp nok med mer enn én av de nevnte oppgavene. Det var flere som hjalp sin gamle mor enn far. [14]Gå til fotnote nummer 14 Dette kan muligens forklares av at kvinner lever lenger,og at det derfor er flere eldre mødre enn fedre som kan motta hjelp. De voksne barna som var med i undersøkelsen var alle yrkesaktive, men med ulik stillingsprosent. Hvorvidt sønnene og døtrene som hjalp foreldrene jobbet fulltid eller deltid hadde imidlertid liten effekt på hvor mye hjelp de ga foreldrene sine. [15]Gå til fotnote nummer 15

Studien viste også at de gamle som mottok hjemmehjelp fra kommunen, i større grad fikk hjelp fra barna sine. Forskerne argumenterer for at dette kan tyde på et misforhold mellom den profesjonelle hjemmehjelpen som blir tilbudt gamle, og de faktiske behovene de har når de fortsatt bor hjemme. Dette misforholdet gjør at barna stiller opp og tetter gapet. Utdanningsnivå og inntekt hadde ingen innvirkning på hva slags hjelp barna bisto med, med ett unntak: Det var noen flere av barna med høy utdanning som ga digital hjelp til foreldrene sine. [16]Gå til fotnote nummer 16

Den andre tidsklemma: Når omsorgsarbeidet går ut over jobben

De fleste som hjelper foreldrene sine, gjør det på fritiden. Men for noen er omsorgsarbeidet så omfattende at det går ut over muligheten til å stå i jobb. I mangel på gode velferdsordninger som gir arbeidstakere fri til å yte omsorg for gamle foreldre, benytter mange pårørende egenmelding og sykemelding som følge av pårørendeoppgaver.

Sykefravær som følge av pårørenderollen

En studie ser på i hvilken grad omsorgsarbeid går ut over arbeidsdeltagelse blant yrkesaktive barn mellom 35 og 67 som har hjulpet en forelder den siste måneden. [17]Gå til fotnote nummer 17 4,5 prosent hadde i løpet av de de siste seks månedene vært i betalt permisjon for å hjelpe foreldre, 3,2 prosent hadde vært i ubetalt permisjon for å hjelpe foreldre, og 2,3 prosent hadde brukt egne sykepengedager for å hjelpe foreldre. Hvis man summerer opp fraværet som skyldes at voksne barn hjelper foreldrene sine, ser det fordelt på ulike typer permisjonstyperslik ut:

Fravær for å yte omsorg for egne gamle foreldre: 

• Betalt permisjon utgjør 674 årsverk
• Ubetalt permisjon utgjør 752 årsverk
• Sykefravær utgjør 887 årsverk 

Til sammen gikk 2312 årsverk tapt som følge av at arbeidstakere har ytt omsorg til egne foreldre. I tillegg til permisjonsordninger hadde hver femte arbeidstaker i denne gruppen brukt avspasering for å hjelpe foreldrene sine, og 8,4 prosent hadde brukt av feriedagene sine. [18]Gå til fotnote nummer 18

Undersøkelsen over er en av få som har tatt for seg omsorgsarbeid for gamle foreldre. Men siden eldre utgjør den største gruppen av de som mottar hjelp fra pårørende, er det også relevant å se på undersøkelser av pårørendes innsats generelt. I Nasjonal pårørendeundersøkelse [19]Gå til fotnote nummer 19, som tar for seg pårørende til alle hjelpetrengende grupper (bortsett fra til egne friske barn), har pårørende blitt spurt om de har brukt egenmelding eller sykemelding i forbindelse med pårørendeinnsats. Figuren under viser at pårørende først og fremst bruker av egen fritid og ferie for å yte omsorg, og at en god del bruker ordningene tilpasset pårørendefravær: velferdspermisjon og omsorgsdager. [20]Gå til fotnote nummer 20

Men tallene viser også at fire, seks og ti prosent har benyttet henholdsvis lang sykemelding, kort sykemelding og egenmelding. Dette er velferdsordninger som skal sikre inntekt når arbeidstakeren selv er syk, ikke når pårørende trenger hjelp.

FIGUR 2: Andeler som har svar «ja» på spørsmål «Har du benyttet noen av følgende knyttet til din pårørendeinnsats i løpet av de siste to årene?» [21]Gå til fotnote nummer 21

På oppdrag fra Pårørendealliansen har Menon Economics brukt tallene fra Pårørendeundersøkelsen til åregne på hvor mange pårørende i Norge som bruker egenmelding, kort og lang sykemelding for å yte pårørendeomsorg. [22]Gå til fotnote nummer 22

De anslår at:

• Mellom 19 500 og 78 000 ansatte bruker egenmelding som følge av pårørendearbeid
• Mellom 12 000 og 47 000 ansatte har brukt legemelding inntil 16 dager eller lavere
• Mellom 7 500 og 30 000 ansatte har brukt legemelding lengre enn 16 dager

Arbeidsgivere må ta kostnaden ved egenmeldinger og sykemeldinger opp til 16 dager. Sykemeldinger utover 16 dager i året dekkes av staten. Menon Economics anslår at norske arbeidsgivere påføres en ekstrakostnad på mellom 180 og 700 millioner kroner i året og at staten påføres en ekstrakostnad på mellom 210 og 830 millioner kroner. Disse tallene gjelder pårørende for alle hjelpetrengende, inkludert gamle foreldre.

Ettersom andelen eldre vil øke de kommende årene, kommer disse summene med all sannsynlighet til å øke. Men det er ikke nødvendigvis summene som er problemet. Når så mange bruker ordninger som kun skal brukes ved egen sykdom, for å kunne hjelpe sine nære, tyder det på at ordningene for pårørende ikke er gode nok. Mangelen på gode fraværsordninger for pårørende, gjør at omsorgsarbeidet de utfører usynliggjøres i statistikk. Mangelen på slike fraværsordninger kan også oppleves vanskelig for pårørende som ikke kan være ærlige om fraværet sitt. 

Sykefravær grunnet pårørendearbeid kan også ha negative konsekvenser for den sykemeldte. Ansatte har rett til å være sykemeldt med full lønn i ett år. Når året er «brukt opp», går arbeidstakeren over på arbeidsavklaringspenger, som innebærer en reduksjon i inntekt. Pårørende som har brukt sykemelding i forbindelse med omsorgsarbeid, og senere blir syk selv, risikerer å ha brukt opp deler av sykemeldingstiden sin. En annen problemstilling pårørende som har vært sykemeldt kan møte, er at omsorgsbelastningen kan ha gjort at de ble sykemeldt med en psykisk diagnose. Det kan få konsekvenser ved tegning av sykeforsikring. Historikk med psykisk sykdom kan også gjøre det problematisk å få sikkerhetsklarering som er avkrevd i enkelte yrker.

Redusert arbeidstid eller slutter i jobben som følge av pårørenderollen

Det er ikke godt dokumentert hvorvidt eller i hvor stor grad den andre tidsklemma fører til at yrkesaktive barn slutter å jobbe eller reduserer stillingsprosenten sin. En studie som har spurt yrkesaktive voksne barn som yter pårørendeomsorg for gamle foreldre om hvordan omsorgsarbeidet påvirker yrkesdeltagelsen, konkluderer med at omsorgsarbeidet for gamle foreldre ikke fører til at de forlater arbeidslivet eller begynner å jobbe deltid [23]Gå til fotnote nummer 23 Denne studien tar for seg voksne barn som på undersøkelsestidspunktet var i arbeid, og kan derfor ha en blindsone for de som eventuelt har forlatt arbeidslivet som følge av den andre tidsklemma.

Til sammenligning viser den nasjonale pårørendeundersøkelsen, som tar for seg pårørende til alle grupper og pårørende som står i og utenfor arbeidslivet, at omsorgsarbeidet går ut over arbeidsdeltagelse. 34 prosent av pårørende svarer at de har redusert arbeidstid som følge av pårørendearbeid og fire prosent svarer at de har sluttet å jobbe som følge av pårørendearbeid. [24]Gå til fotnote nummer 24 Undersøkelsen viser ikke hvilke pårørendegrupper som i størst grad reduserer arbeidsdeltagelsen. Som nevnt over er omtrent en tredjedel av de pårørende i denne undersøkelsen pårørende til egne foreldre. Pårørende til andre grupper, som syke barn og rusavhengige, opplever pårørendeansvaret som mer belastende enn de som er pårørende til egne foreldre. Det er derfor grunn til å tro at de som hjelper foreldrene sine i mindre grad slutter å jobbe enn andre pårørendegrupper. Samtidig er det rimelig å anta at også noen av de 500 000 som hjelper foreldrene sine, er blant den tredjedelen som har redusert arbeidstiden som følge av pårørendeansvar.

Menon Economics har estimert brutto produksjonstap som følge av at pårørende har sluttet i jobben eller redusert stillingen sin som følge av omsorgsoppgaver som pårørende. [25]Gå til fotnote nummer 25 Dette regnestykket inkluderer alle typer pårørende, ikke kun voksne barn som hjelper sine gamle foreldre. De anslår at mellom 33 500 og 67 000 personer har redusert stillingen sin som følge av pårørendearbeid, og at mellom 4 200 og 8 400 personer har sluttet å jobbe. Det er knyttet stor usikkerhet til anslagene, men de anslår at mellom 9000 og 18 000 årsverk går tapt fordi pårørende slutter i jobben eller går ned i stilling som følge av omsorgsarbeid. De anslår at dette utgjør mellom 6,6 og 13,2 milliarder kroner i 2020. Pårørendebehovet kommer til å øke med 48 prosent fra 2020 til 2040. Det vil bety et brutto produksjonstap på mellom 9,8 og 19,6 milliarder kroner i 2040. Netto produksjonstap er sannsynligvis noe mindre, siden innsats fra pårørende ofte innebærer at det offentlige trenger å gjøre mindre. [26]Gå til fotnote nummer 26

Det mangler som sagt et godt tallgrunnlag for å si noe om hvor mange årsverk som går tapt som følge av omsorgsarbeid for gamle foreldre. Det som likevel er sikkert, er at stadig flere kommer til å stå i den andre tidsklemma. Det vil være naivt å tro at det ikke kommer til å påvirke arbeidsmarkedsdeltagelse.

I tillegg til de samfunnsøkonomiske konsekvensene, kan redusert inntekt og redusert pensjon skape personlige, negative konsekvenser for de som må slutte å jobbe eller redusere sin stillingsprosent.

Hvordan oppleves den andre tidsklemma?

De fleste voksne barn som hjelper sine gamle foreldre gjør det utenom jobben, og det oppleves ikke som en belastning i det hele tatt. Noen tenker kanskje ikke over at de er «pårørende som hjelper», når de innimellom hjelper mor eller far med å laste ned en ny app eller installere en ny tv-boks. For andre, som gjerne bruker mer tid på å hjelpe, kan det være slitsomt. Ikke fordi de ikke vil hjelpe, men fordi tiden ikke strekker til, fordi det er sårt at foreldrene blir gamle eller fordi omsorgsarbeidet er tungt både psykisk og fysisk. Helsedirektoratets pårørendeveileder lister blant annet opp søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, nedsatt energinivå, bekymring, stress, angst, depresjon, ulike smertetilstander, nedsatt immunforsvar og kostrelaterte problemer. [27]Gå til fotnote nummer 27

Omsorgsarbeid kombinert med yrker med ulik grad av fleksibilitet

Muligheten til å gi omsorg til gamle foreldre, og hvor stor belastningen det medfører, avhenger blant annet av hvilken type jobb den pårørende har. Forskere ved OsloMet har undersøkt hva det innebærer å ha omsorg for foreldre og samtidig jobbe, og hvordan dette ser ut på ulike arbeidsplasser med ulike arbeidstidsordninger og ulik grad av fleksibilitet. Barna i undersøkelsen hjalp med praktiske oppgaver, som å ordne ting i hjemmet, legebesøk og digital hjelp. De bidrar også med mye emosjonell omsorg, som handler om å ringe ofte og passe på at foreldrene ikke sitter mye alene. Barn bidrar også med å holde kontakt med offentlige institusjoner som sykehjem og hjemmetjeneste. [28]Gå til fotnote nummer 28

De arbeidstakerne som hadde fleksibilitet i jobben, som fleksibel arbeidstid og mulighet til å avspasere, gjorde det lettere å kombinere omsorgsoppgaver for gamle foreldre. Samtidig måtte arbeidsoppgaver gjerne tas igjen på kvelden eller i helger. Arbeidstakere i mindre fleksible yrker, som ansatte på sykehus, hadde mindre mulighet til å hjelpe foreldre i løpet av arbeidsdagen. Det meste av omsorgsarbeidet ble lagt til ferier og fridager. Det begge gruppene hadde til felles, var at omsorgsarbeidet gikk ut over ferier og fritid.

De som jobbet i kunnskapssektoren brukte avspaseringsdager i større grad, noe som heller ikke er overraskende med tanke på muligheten til fleksibel arbeidstid i denne sektoren. Kvinner hadde mer fravær for å gi omsorg enn menn. Arbeidstakere i staten har 12 velferdsdager, og forskernes funn viser at disse i noen grad blir benyttet i forbindelse med å ta vare på gamle foreldre. De færreste arbeidsplasser i privat sektor har tilsvarende velferdspermisjonsordninger.

Det er rimelig å anta at de fleste vil kunne kombinere omsorgsarbeid for gamle foreldre med full arbeidsdeltagelse meste parten av tiden. Samtidig vet vi at omsorgsbehovet varierer fra person til person, og i løpet av livet. Sykdom og forverring av helsetilstand kan føre til perioder med økt hjelpebehov. Ofte tar det tid før det offentlige får på plass tilstrekkelig hjelp når hjelpebehovet øker. Et eksempel fra en undersøkelse av pårørendeinnsats ved demens illustrerer dette: I tiden før innleggelse på institusjon bruker pårørende mellom 60 og 160 timer i måneden på å gi hjelp. For mange går det ut over arbeidstiden. [29]Gå til fotnote nummer 29

Som beskrevet over, bruker en del pårørende permisjonsordninger beregnet på at man skal kunne være hjemme ved egen sykdom, også for å ta vare på sine gamle foreldre. Det kan være belastende for den enkelte å gå rundt regelverket på denne måten. Mangel på tilpassede permisjonsordninger bidrar også til å usynliggjøre dette omsorgsarbeidet. En undersøkelse blant arbeidstakere med ekstra omsorgsansvar for barn eller foreldre, viste at de ønsket seg mer forståelse for den situasjonen de står i som pårørende. Ønsket var å bli møtte med forståelse og medfølelse, ikke medlidenhet. [30]Gå til fotnote nummer 30

Det finnes ikke gode tall for hva akkurat pårørende til gamle foreldre helst ønsker seg, men undersøkelser av den totale pårørendebefolkningen viser at forutsigbarhet fra den offentlige helsetjenesten er viktig, og omtrent 40 prosent av de pårørende sier at de har behov for tilrettelegging på jobben eller studiet som følge av pårørenderollen. [31]Gå til fotnote nummer 31

Kvinner gir mer omsorg: Likestilling i revers?

Det siste århundret har arbeidsfordelingen mellom menn og kvinner endret seg dramatisk. Kvinner har gått ut i arbeidslivet og menn har tatt mer av arbeidsoppgavene på hjemmebane. Til tross for dette, bruker fortsatt menn mer tid på lønnet arbeid enn kvinner, og kvinner bruker mer tid på ulønnet arbeid. Kvinner har tradisjonelt hatt hovedansvaret for pårørendeomsorgen, og dette er fortsatt hovedtendensen. 55 prosent av pårørende er kvinner, 45 prosent er menn. [32]Gå til fotnote nummer 32 Et viktig moment i denne dynamikken kan være lønnsgapet mellom kvinner og menn, hvor kvinners inntekt er på 87,9% av menns inntekt. [33]Gå til fotnote nummer 33 Tar vi med kvinners overrepresentasjon i deltidsstillinger er forskjellene i brutto årsinntekt på 20 – 30%. [34]Gå til fotnote nummer 34 Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker også med alderen, noe som kan forklares med at kvinner tar mer ansvar for ubetalt omsorgsarbeid. [35]Gå til fotnote nummer 35

Gruppen mellom 45 og 66 år er den aldersgruppen hvor størst andel jevnlig utfører ulønnet pårørendeomsorg (omsorg for egne friske barn er ikke inkludert som omsorgsarbeid i denne statistikken). 23 prosent av kvinnene og 19 prosent av mennene i denne aldersgruppen gir regelmessig hjelp eller tilsyn til personer utenfor egen bolig. [36]Gå til fotnote nummer 36

Den nasjonale pårørendeundersøkelsen viser at kvinner i snitt bruker 12 timer i uken på pårørendearbeid, mens menn bruker 9 timer. [37]Gå til fotnote nummer 37 Disse tallene gjelder pårørende for alle hjelpetrengende grupper, ikke bare gamle foreldre. SSBs statistikk over hvor mye tid sønner og døtre bruker på å hjelpe gamle foreldre, viser at døtre i snitt bruker 4 timer, mens menn bruker 3 timer i uken. [38]Gå til fotnote nummer 38 En undersøkelse blant yrkesaktive sønner og døtre som hjelper gamle foreldre viste relativt små forskjeller i hvor mye tid sønner og døtre brukte på å hjelpe gamle foreldre. Men det var forskjeller i hvilke type oppgaver de hjalp med. Sønner bidro mer med reparasjon og vedlikehold, kvinner hjalp oftere med husarbeid. Det var få barn som hjalp foreldrene med personlig pleie, som kroppsvask og mating. [39]Gå til fotnote nummer 39

Der er også kjønnsforskjeller i hvordan det å være pårørende oppleves. Kvinner syns det er å gi pårørendeomsorg er mer belastende enn menn, men opplever i større grad å være til nytte for den pårørende enn det menn gjør. Kvinnelige pårørende opplever mer stress og bekymring knyttet til pårørenderollen, og vurderer sin egen helse som dårligere enn mannlige pårørendes helse. 18 prosent av kvinnelige pårørende har oppsøkt helsehjelp som resultat av pårørendeinnsatsen. 8 prosent av menn har gjort det samme. [40]Gå til fotnote nummer 40

Helse- og omsorgstjenesten har ulike forventninger til kvinnelige og mannlige pårørende. En studie viser for eksempel at eldre mødre med sønner fikk mer offentlig hjelp enn eldre mødre med døtre. Eldre mødre med sønner fikk 34 prosent mer offentlig hjelp enn eldre mødre med døtre. For eldre fedre var det ingen forskjell om de hadde en sønn eller datter. [41]Gå til fotnote nummer 41

Selv om forskjellene i hvor mye tid menn og kvinner bruker på pårørendeomsorg ikke er dramatiske, får omsorgsarbeidet større konsekvenser for kvinners yrkesdeltagelse. Det er flere kvinner som går ned i stilling eller slutter å jobbe som følge av pårørendearbeid. Menon Economics har estimert at arbeidsreduksjon fra pårørende vil bety 8165 tapte årsverk fra kvinner og 5380 tapte årsverk fra menn. [42]Gå til fotnote nummer 42 Disse tallene gjelder pårørende til alle grupper hjelpetrengende, men det er rimelig å anta at denne kjønnsskjevheten også gjelder for pårørende til gamle foreldre.

Når det gjelder sykemeldinger er det flere kvinner som blir sykmeldt som følge av pårørendearbeid. Figuren under viser andel menn og kvinner som har hatt sykefravær fra jobb som følge av pårørendeoppgaver. Det er spesielt verdt å merke seg at for de lengre sykemeldingene er kvinner spesielt overrepresentert. Omsorgsarbeid går altså i større grad ut over kvinners yrkesdeltagelse enn for menn. 

Omfang av sykemelding blant pårørende, fordelt på kjønn [43]Gå til fotnote nummer 43

Med tanke på at omsorgsbehovet for eldre kommer til å øke i tiårene som kommer, er det grunn til å advare mot at kvinners arbeidsdeltagelse kan bli påvirket i større grad enn menns. Hvis omsorgsbyrden blir for stor for pårørende, vil flere skyves helt eller delvis ut av arbeidslivet. Dette kommer sannsynligvis til å gjelde kvinner i større grad enn menn.

Det vil ha store konsekvenser for den enkelte, men også for samfunnet: Mange kvinner er ansatt i helse- og omsorgsyrkene, og hvis en betydelig andel av disse forsvinner ut av arbeidsstokken som følge av stort omsorgsansvar for sine gamle foreldre, vil sektoren få enda større bemanningsproblemer. 

I Kvinnehelseutvalgets rapport fra 2023 har de med et eget kapittel om pårørendearbeid. Dette omsorgsarbeidet er skjevt fordelt mellom kjønnene, og påvirker helsen og arbeidsdeltagelsen til menn og kvinner i ulik grad. Utvalget peker på utfordringen med en aldrende befolkning, og ber regjeringen vurdere om dagens kompensasjons- og permisjonsordninger er gode nok for å kunne kombinere omsorgsoppgaver med lønnet arbeid. [44]Gå til fotnote nummer 44

Hvis arbeidslivet ikke tilpasses at flere må yte mer omsorg for sine gamle foreldre, lønnsgapet ikke endres drastisk, og ansatte i helse- og omsorgsektoren ikke økes, kan konsekvensen bli likestilling i revers: Flere kvinner vil forsvinne ut av arbeidslivet og inn i ulønnet arbeid.

TO SCENARIOER: FELLES VELFERD ELLER KLASSEDELT ELDREOMSORG

Mange arbeidstakere står allerede i den andre tidsklemma, og strever med å kombinere lønnet arbeid og ulønnet omsorgsarbeid for gamle foreldre. Som vi har sett, løser mange denne tidsklemma ved å omgå regelverket ved å bruke permisjonsordninger beregnet på egen sykdom. Hvordan vi som samfunn velger å løse denne utfordringen kommer til å ha store konsekvenser for oss alle. La oss se for oss to scenarioer:

Tilrettelegging for omsorgsarbeid og felles velferd

På samme måte som småbarnsforeldre ikke mister inntekt ved å være hjemme med sykt barn, kan vi se for oss at arbeidstakere med hjelpetrengende foreldre kan få betalt fravær for å hjelpe dem når behovet er størst. Innsatsen fra pårørende vil også kunne redusere behovet for hjelp fra det offentlige. Gode permisjonsordninger vil forhåpentligvis også gjøre belastningen ved omsorgsarbeidet mindre, og dermed redusere sjansen for at arbeidstakere, og særlig kvinner, forsvinner helt eller delvis ut av arbeidsstokken. I dette scenarioet har vi som samfunn valgt å anerkjenne det ulønnede omsorgsarbeidet. Målet er at pårørende ikke skal slite seg ut ved å måtte levere fullt både i den betalte jobben og i ulønnet omsorgsarbeid. Ved å tilrettelegge for økt omsorgsarbeid i en periode, vil flere klare å stå i jobb lenger. Det vil være bra både for den pårørende og den som trenger hjelp.

Hvis flere klarer å stå i jobb lenger, øker verdiskapingen i samfunnet og inntektene til staten. Det trengs for å møte den økende andelen eldre i befolkningen. Den såkalte «eldrebølgen» kommer til å kreve mange flere ansatte i helse- og omsorgssektoren. Det kommer til å koste penger, og vi kan velge om vi vil ta oss råd til det. I dette scenarioet velger vi å skatte mer enn vi gjør i dag. Samtidig sørger produktivitetsveksten i samfunnet for at vi både kan få mer penger å rutte med i vår private lommebok, og samtidig betale mer i skatt slik at vi sikrer skikkelig finansiering av velferdsstaten. Når vi prioriterer å ta noe av produktivitetsveksten ut i felles helse- og omsorgstjenester, sørger vi for en verdig alderdom for alle. [45]Gå til fotnote nummer 45

Økt privat omsorgsbyrde og klassedelt eldreomsorg

Hvis vi derimot ikke prioriterer å bygge opp helse- og omsorgstjenestene for den kommende «eldrebølgen», vil det offentlige ikke lenger kunne levere den omsorgen folk har behov for. Dette vil legge et økt press på pårørende. Hvis vi heller ikke lager gode permisjonsordninger for de som står i den andre tidsklemma, vil trolig flere se seg nødt til å redusere deltagelsen i arbeidslivet. Det får store økonomiske konsekvenser for den enkelte, og vil sannsynligvis i større grad gjelde kvinner.

Mange kvinner jobber i helse- og omsorgssektoren, og hvis flere forsvinner ut før pensjonsalder vil bemanningsutfordringene i sektoren bli enda større. De som har ressurser til det, vil trolig kjøpe seg den hjelpen de vil ha. Arbeidsbelastningen i et presset offentlig helsevesen vil være svært høy, og muligheten til en roligere arbeidshverdag i en privat helse- og omsorgstjeneste vil sannsynligvis friste mange helsearbeidere. Igjen står et utarmet offentlig helsevesen og slitne pårørende. Kvinner og de med lav inntekt vil tape mest på dette scenarioet.

Samfunnet må tilrettelegge for den andre tidsklemma

I diskusjonen om hvordan samfunnet skal møte eldrebølgen, er fokuset som regel rettet mot helsesektoren. Men eldrebølgen kommer også til å ha store konsekvenser for pårørende, og dermed på hundretusenvis av arbeidstakere. Omsorgsarbeidet som mange voksne barn gjør for sine foreldre må anerkjennes, og i de tilfellene det kommer i konflikt med lønnet arbeid, må arbeidslivet i større gi pårørende får gyldig, betalt fravær. Et godt samfunn må legge til rette for livets viktigste oppgaver.