Le Monde Diplomatique har en artikkel av Maurice Lemoine som viser at det er mange grunner til å se til Argentina for løsninger på den økonomiske krisa.
Da krisa traff landet i 2001 førte det til mer eller mindre total økonomisk kollaps i det tidligere velstående landet. IMF bidro med lån, men også med krav om store kutt i offentlige utgifter. Dette førte til en ytterligere forverring av økonomien. Det var først da Nestor Kirchner vant valget i 2003 at utviklingen snudde. Han avviste alle krav fra IMF, forhandlet frem en historisk restrukturering og store deler av gjelden ble slettet. I 2002 ble pesosen devaluert, og i 2003 økte Kirchner minstelønna med 50% for å øke nasjonal etterspørsel. Sammen med devaluering av valutaen reddet dette landets industri, de klarte å gjenerobre det nasjonale markedet og importen ble redusert.
Maurice Lemoine skriver at Kirchner «så sammenhengen mellom en sunn, stabilisert økonomi og utvikling av velferdsordninger, mellom gjenreising av industriell produksjon og støtte til økt etterspørsel i befolkningen.»
Kirchner renasjonaliserte en rekke strategiske selskaper som post og teletjenester, vannforsyning, og flytransport. I løpet av fire år finansierte Argentina viktige sosiale reformer og halverte antall fattige. Fra 2003 til 2011 ble landets BNP tredoblet. Men, det er viktig å påpeke at Argentina har nytt godt av en gunstig utvikling i verdensøkonomien, tilgang på billig kreditt og stor kinesisk etterspørsel på råvarer. Det er ikke sikkert det ville vært like lett for Hellas dersom de skulle fått spillerom fra EU til å ta tilsvarende økonomiske grep.
Manifest Orientering har tidligere vist til rapporten “The Argentine Success Story and Its Implications” som forklarer hva Argentina gjorde for å komme seg ut av krisa, og hva Hellas ikke gjør i dagens krise. Denne grafen viser veksten i Argentinas BNP etter at den nye krisepolitikken ble innført.
