Hvordan skal de rødgrønne vinne neste gang?
Vi kan anta at to av de viktigste årsakene til den knepne seieren i årets valg ikke vil være til stede i 2013.
1. Den såkalte finanskrisa vil trolig ikke redde neste regjering. Den har det siste året gjort det umåtelig mye enklere for Ap å vinne velgere på partiets fremste kjerneverdi, «trygghet». Det viktigste for statsministeren personlige var i år, som kjent, «At alle har en trygg jobb,» mens utenriksministeren ønsket seg «En trygg verden, et trygt Norge». Høyre satset på «Trygghet og optimisme». Frp, derimot, «fornyer Norge». Dét slagordet hadde trolig sin beste time rundt august 2008, før Lehman Brothers måtte pakke sammen sakene sine. Men det kan få sin renessanse, muligens allerede i 2013.
2. De borgerlige kaospilotene kan ha fått orden på konstellasjonen sin. I Sverige vant høyresiden fordi fire partier dannet den borgerlige Alliansen, som holdt tett sammen i valgkampen 2006. Mot en slik motstander ville trolig vår rødgrønne regjering lidd nederlag i 2009.
Så hvor går venstresiden nå, hvis det skal forhindres at 2009 blir bare en utsettelse av den blå-blå revansjen som pågår for fullt i andre europeiske land? Vårt kall er ikke å svare, men vi vil forsøke å bidra med noen perspektiver.
Etter valget: Aldri før har Jens Stoltenberg vært så vellykket som Ap-leder. Men hans to valgseire på rad skjer paradoksalt nok på grunnlag av strategien til hans interne motstandere i Ap.
Regjeringsstrategien Jens Stoltenberg opprinnelig satset på ble utprøvd i hans første regjering. Mellom mars 2000 og høsten 2001 fikk Norge sin utgave av Tony Blair: Privatisering av Statoil, privatisering av Telenor, konsernmodell i helsevesenet og forsøk på svekkelse av syklelønna var tidens melodi under Stoltenbergs styre. Sammen med en sosialminister som ikke hadde noe imot bestemor på anbud, så lenge «bestemor får de beste tjenestene» (Guri Ingebrigtsen i Dagsavisen, 24.7.2000).
Denne utgaven av Det norske Arbeiderparti ble sendt resolutt i retur av velgerne. Med Jonas Gahr Støre ved sin side på Statsministerens kontor, oppnådde Jens Stoltenberg sjokkresultatet 24,3 prosent – et politisk jordskjelv.
Denne Ap-katastrofen må få mye av æren for at det rødgrønne prosjektet ble mulig. Nederlaget til Stoltenberg I åpnet veien for mer venstreorienterte krefter i partiet, som ønsket en varig allianse med EU-motstanderne i SV og Sp.
Det var andre enn Stoltenberg som ivret for en rødgrønn kurs som kunne utløse ny Ap-entusiasme i LO-folkets rekker. Og fordi hans strategi havarerte, ble det deres strategi som vant fram. En katt kan være grå eller svart, bare den fanger mus. Aps politikk kan ha rødskjær eller blåskjær, bare den vinner valg. Og nå er det den litt mer rødlige strategien som har gitt Arbeiderpartiet seier i to valg på rad.
Kommentatorer lenger til høyre i offentligheten var tidlig ute med å etterlyse «sin» Jens, da prosjektet for flertallsregjeringen avtegnet seg i 2005. Hans «Bli ny med SV»-prosjekt skuffet mange, men gledet flere.
Jens Stoltenberg har overbevist mange i rollen som samlende leder for det rødgrønne prosjektet. Den reviderte kursen er mer enn retorikk, de rødgrønne har også levert konkret politikk. I tillegg har Norges beste TV-politiker Jens Stoltenberg tidvis ført sin valgkampretorikk så gnistrende godt at selv SV-eres hjerter i de tusen hjem i smug har banket litt ekstra for Det norske Arbeiderparti.
Med Stoltenberg ved roret er det bevist at den rødgrønne alliansen kan vinne valg både fra opposisjon og i posisjon. Det er også bevist at Arbeiderpartiet oppnår høyere oppslutning gjennom å velge allianser mot venstre enn gjennom økt markedstilpassing til høyre.
Mandagens valgseier er tilsynelatende spikeren i kista for hele det blairistiske prosjektet Støre og Stoltenberg brakte til makten ved årtusenskiftet, slik Klassekampen hevder på lederplass onsdag.
Men vet man dette? Hva om høyrepartiene vinner neste valg, og endelig lanserer sin thatcherisme på norsk? Hva skjer i Ap da?
Det som skjedde i 2005 var kulminasjonen av lang tids forskyving mot venstre blant velgerne (i holdninger, ikke partivalg). Oppslutningen om privatisering og skattekutt falt markant og varig, ikke minst etter 2001. Den uunngåelige «utviklingen» i retning mer marked og mindre fellesskap viste seg å være både upopulært og unngåelig.
Dette rev opinionsgrunnlaget vekk under den blairistiske «nyliberalisme med rosa sløyfe» som noen trodde regjeringen Stoltenberg I skulle installere i Norge – retningens resonnement er jo at befolkningen så veldig gjerne vil ha skattekutt og individualistiske løsninger, slik at den kloke sosialdemokrat ikke kan gjøre annet enn å tilby det som folk vil ha (men ikke på en like høyreorientert måte som Høyre ville gjort). Et problem ved denne kursen, er at den reduserer sosialdemokratiet til Høyres venstrefløy. Altså til Venstre (og det er ikke rare greiene).
Velgerne rev teppet vekk under dette prosjektet i 2001.
Hva fikk vi i 2005? Det ville vært forkjært å hevde at vi fikk en ny retning. Det er kanskje mer dekkende å snakke om hvileskjær. De såkalte markedsteknokratene som falt i 2001 har reformpause. (For ordens skyld: Her snakker vi ikke om Jens Stoltenberg, som nå fronter et annet prosjekt, men vi antar at i alle fall noen av dem som mente i 2001 at Statkraft bør selges, at sykelønnsordningen er for dyr, at Ap bør løsne båndene til LO og at EU-kamp er mye viktigere enn flertallsregjering, fortsatt mener dette.) De lanserer ikke nye reformer nå, men har sitt svare strev med å sluttføre prosjektene fra den gang (med pensjonsreformen som det største). De er på defensiven,
Men hva så? Ingen annen fløy har gått på offensiven. Ingen har lansert noen ny retning, noen stor reform, noe som peker framover for norsk venstreside og samfunnsutvikling. Det er kanskje derfor finanskrisa fungerte så kjærkomment for de regjerende partiene. Her fikk man i alle fall noe virkelig stort og viktig å ta fatt i.
Hvis tiden for heroisk krisehåndtering snart er forbi, hva skal de rødgrønne drive med da? Tusle som en gartner rundt i politikkens hage og trimme trygdeordningene litt her, mens man justerer handlingsregelen ørlite der? Trekke et og annet israelsk selskap ut av Oljefondets portefølje?
Nei, selvsagt vil de rødgrønne kreftene ønske å benytte den rødgrønne valgseieren til å jobbe fram et mer offensivt rødgrønt prosjekt som får fram skillelinjene i norsk politikk, mobiliserer nye velgergrupper og viser vei til et Norge etter markedsliberalismen.
Å skrive det er én ting. Å gjøre det, noe annet.
Ett er sikkert: Det bør være slutt på reformpausen. Men de nye reformene må gå i rødgrønn retning, ikke mot mindre fellesskap og mer marked. De rødgrønne vil måtte jobbe både defensivt og offensivt. Defensivt treng tydeligvis stadig mer solide tiltak mot sosial dumping. Utviklingen innen EUs arbeidsmarked er dramatisk, og et sosialdemokrati som ikke makter å forsvare ansattes rettigheter i en slik situasjon, blir irrelevant for mange arbeidsfolk.
Offensivt er det mange som etterlyser nytenking. Det er forståelig. Hvorfor er det for eksempel ingen som knytter klima- og forbruksproblemet til ideen om arbeidstidsreform? Mange i Norge (men ikke alle) har høy nok inntekt. Arbeidstidsreform betyr å ta ut økende produktivitet i form av mer tid til hverandre, i stedet for økende forbruk og økte klimautslipp.
Hvorfor er det ingen som knytter problemet med ekskluderende arbeidsliv og 700.000 på ulike former for trygd til arbeidstidsreform? Hvor mye taper «samfunnet» ved at folk flest får litt kortere dager, og hvor mye vinner vi ved at de som deltar blir flere og dessuten mer effektive?
Hvorfor er arbeidslivet så usynlig i norske valgkamper? Her står striden om fordeling av byrder, makt og avmakt på tusen måter som folk flest har mye erfaring med. Her finnes kilden til frihet og verdighet for så mange individer i dagens samfunn, men samtidig det motsatte: overstyring og mistillit til ansattes kompetanse. På arbeidslivsområdet står høyrepartienes politikk i direkte motstrid til fagbevegelsens. Så hvorfor er dette feltet så fraværende i medienes og venstrepartienes valgkampanjer? Hva gjør de rødgrønne for å løfte striden om frihet og verdighet for folk flest – i arbeidslivet?
Hvorfor er det ingen som foreslår noe som kan redusere den ustabile boligbørsens overveldende betydning for folk flest sine økonomiske utsikter? Hvis det er ett tema mange nevner når Manifest Analyse besøker fagbevegelsens organisasjoner, og særlig blant de unge, er det boligpolitikken som forsvant.
Hva skal Norge leve av i framtida? Høyresiden tilbyr per i dag ingen ny næringspolitikk etter markedsliberalismen. Hva gjør de rødgrønne?
Og hva gjør regjeringen med fattigdom og økende forskjeller, når pennestrøk viser seg å være utilstrekkelige? Hvem spør de fattige selv hva de mener må til?
Og ikke minst: Hvordan skal venstresida vinne valg, når det blir flere og flere hjemmesittere? Vi vet jo at de privilegerte nesten alltid stemmer, uansett. Det er folk med lav lønn, lav utdanning og lav status som lar være. Tross «valgthriller» i regjeringsspørsmålet, ga årets valg en rekordlav deltakelse på 73,3 prosent – den laveste på 82 år.
Her finnes kanskje de rødgrønnes utfordring i et nøtteskall: Klarer de å fange opp motstrømmene til en utvikling stadig flere, tross all ny kommunikasjonsteknologi, opplever at det politiske systemet ikke har noe med dem å gjøre? Å banke på dører i valgkampen er en god start, men ikke mer. Hvilke tiltak setter SV, Ap og LO nå i gang for å hindre at framtidige landsmøter og valglister blir omtrent så melkehvite at de kunne vært fra 1950? Her er det ikke bare «nye landsmenn» å hente, men også mange arbeiderklassefolk – en betydelig gruppe mediene sjelden nevner i sine oppslag om manglende politisk representasjon. Arbeidsfolk er underrepresentert på venstresiden. Hva gjør de rødgrønne partiene med dét?
Med andre ord: Integrering må settes på dagsorden. De rødgrønnes største integreringsproblem er at partiene er dårlig integrert i sitt eget samfunn, det flerkulturelle Norge anno 2009 – der det fortsatt er arbeidsfolk som får hjulene til å gå rundt, som prøver å få til et liv i verdighet sammen med andre, og som bryr seg om politikk, hvis politikken bryr seg om dem.
Ingrid Wergeland
Leder, Manifest Analyse
Magnus E. Marsdal
Utreder, Manifest Analyse
Publisert i Klassekampen 17.09.09
