AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 3.11.2010.
«Svenskene er mentalt handikappet og indoktrinert til å tro at politikere kan skape og garantere velferd». Det skrev en svensk riksdagsrepresentant fra Moderaterna (svenske Høyre) i boken «Det sovende folket» i 1993. «Velferdsstaten er en umulig konstruksjon» og man burde derfor «gi opp den generelle velferdspolitikken» mente han. Alternativet? «Vi vil ikke ha et samfunn der mennesker sulter, men ellers skal ingen standardkrav finansieres».
Representanten het Fredrik Reinfeldt. Han er i dag Sveriges statsminister. På veien framover har han forstått at velferdsstaten insisterer på å være et populært konsept. Som partileder lanserte han «Nya Moderaterna» i 2005. Da fikk man høre følgende: «Moderaterna mener at en skattefinansiert velferd har store fordeler fordi den utjevner livsmulighetene».
Man må ha lov til å ombestemme seg. Men i dette tilfellet er det en ekstrem retorisk makeover som skjuler en i grunnen uendret politisk oppfatning.
Før valget i 2006 hadde den svenske høyrealliansen hell med å lansere begrepet «utanförskapet». Det var en smart måte å skifte fokus fra arbeidsløshet og sysselsetting, til utbetalingene fra velferdssystemene. Det er ikke slik at færre deltar i arbeidslivet i land med mer sjenerøse velferdsordninger – tvert imot. Men det er enklere å få samfunnets støtte hvis man skulle bli syk eller arbeidsløs. Med «utenforskapet» ble det gjennomført et perspektivskifte som får tilgangen til de offentlige trygghetssystemene til å bli problemet.
I fire år har nå høyreregjeringen undergravd den generelle velferden. Det har skjedd indirekte, ikke så mye ved å senke utbetalingsnivåene, men ved å gjøre det vanskeligere for mennesker å komme inn i systemene og få rett til støtte. Politikken har ført til at en halv million har forlatt arbeidsledighetstrygdkassene og at titusenvis av syke er kastet ut fra sykelønnssystemet. Sverige har nå, ifølge regjeringens egen utreder, de strengeste reglene i hele OECD for retten til erstatning ved langvarig sykdom.
Det har gitt resultater. Ser man på fattigdom i husholdninger der ingen arbeider, har Sverige raskt gått fra å ligge under EU-gjennomsnittet (sammen med andre nordiske land) til å ligge over.
Utviklingen gjenspeiles nå i utbetalingen av sosialbidrag. De siste tre årene har det vært en økning på hele 30 prosent.
I dag er fire av ti som får sosialstøtte, arbeidssøkende. Dessuten er det 14 prosent som er sykemeldte eller får det som omtrent tilsvarer uføretrygd. Dette er mennesker som først og fremst bør klare seg gjennom andre ordninger.
Sosialstøtte er samfunnets siste beskyttelsesnett. Det er ikke en forsikring mot inntektsbortfall som man har rett til, men noe man må søke og få etter individuell vurdering. For at man skal kunne få sosialbidrag, må man «fattiggjøres». Det er altså den rake motsetningen til hoveddelen av ordningene i den nordiske modellen. De er inntektsrelaterte og har til formål at man for eksempel ikke skal trenge å bruke opp alle sparepenger eller selge leiligheten sin. For å få sosialbidrag må man normalt gjøre nettopp dette.
I oppbygningen av de nordiske velferdssystemene har det vært viktig, ikke minst for arbeiderbevegelsen, å forlate fattighustekningen og i stedet legge vekt på at velferden skal være generell. Det at man må underlegge livssituasjonen sin en individuell vurdering for at noen skal avgjøre om man har det tilstrekkelig ille, er en relasjon mellom borgere og myndigheter som man har villet endre på.
I Sveriges har ikke de harde inngrepene gitt lavere arbeidsløshet eller høyere sysselsetting. Derimot har det gitt milliarder i kortsiktige «innsparinger» som har blitt overført til de rike og friske gjennom store skattelettelser. Men de langsiktige virkningene er større enn som så. At mennesker ikke kan regne med å få støtte når de blir arbeidsløse eller syke, undergraver legitimiteten for hele modellen. Det er å «gi opp den generelle velferdspolitikken» og ta resolutte, men forræderisk kamuflerte, steg tilbake mot en utdatert fattighusmodell.
Det norske høyresiden ser nå misunnelig på sine svenske kollegers politiske fremskritt og prøver å importere retorikken rundt «utenforskap». Det gjelder å være på vakt for ikke å bli «det sovende folket» i møtet med en gammel politikk i ny drakt.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
