AV MÍMIR KRISTJÁNSSON
Publisert i Klassekampen 27. juli 2011
mimirk@klassekampen.no
«Det er de beste som dør», skriver Nordahl Grieg i diktet «De beste». Som så mye annet som er sagt i dagene etter tragedien på Utøya er det en klisjé. Men det er i vanskelige tider som dette vi virkelig forstår hva klisjeer er til for.
Sorgen og savnet etter de vi har mistet er så stor at det er vanskelig å finne ord. Da er det godt å kunne låne andres i stedet.
Men før eller siden må vi også finne våre egne ord for det som skjedde. Om ikke annet så for å drive vekk tomheten som gnager i hjertene våre. Som tusenvis av unge mennesker over hele landet er jeg blant dem som de siste dagene febrilsk har sjekket Facebook-profiler i håp om å finne livstegn fra venner og kjente. Mange av dem har gitt lyd fra seg. Andre er fortsatt savnet. Og noen vet vi dessverre at aldri vil gi livstegn fra seg igjen.
En av dem er 21 år gamle Tore Eikeland fra Osterøy utenfor Bergen. Ord blir fattige når man skal beskrive et menneske som Tore. Hadde Tore vært hovedpersonen i en roman, ville den blitt slaktet av kritikerne fordi karakteren var lite troverdig. Tore var ganske enkelt for bra. Han var et av disse menneskene man er forsiktig med å rose, fordi man vet hvor mye ros de får andre steder. Nå angrer jeg på at jeg ikke roste ham oftere.
I Oslo møtes ungdomspolitikerne på venstresida på vannhullet Luna Park, et steinkast unna der bomben smalt på fredag. Mange halvlitere har gått ned der i forsøket på å fravriste Tore hans urokkelige EU-standpunkt, eller lære ham skoledebattenes mange knep og finesser. I virkeligheten hadde jeg ingenting å lære ham. I virkeligheten var han flinkere enn meg fra den dagen han først entret en talerstol.
De som har sett Tore på talerstolen vet at Norge har mistet et av sine største politiske talenter. De som har møtt Tore i virkeligheten vet at Norge har mistet en av sine beste sønner. Luna Park er at få steder i sentrum der vinduene ikke har falt ut. Men i hjertet vårt har det falt ut en vegg. Det er en tragedie at Tores stjerne ikke fikk skinne lengre enn den gjorde. Vi som er igjen kan bare gjøre vårt beste for å fylle de altfor store skoene som står igjen etter den lille, hengslete gutten med det store hjertet og den store stemmen.
En annen som er borte er 45 år gamle Monica Bøsei. Monica var Utøyas sjel. Da jeg som barbeint og kramperadikal AUF-er skjelte ut Jens Stoltenberg fra Utøyas talerstol, var Monica der. Da jeg vendte tilbake som Rød Ungdommer og fant den store kjærligheten på samme scene året etter, var Monica der. Og da jeg tidligere i sommer kom til Utøya som standupkomiker sto Monica fortsatt og ventet på meg med samme, varme smil.
I alle de ni årene jeg har tilbrakt somre på øya, har Monica stått der som en urokkelig klippe. Monica var et av disse menneskene du ikke skjønner hvor glad du var i før hun er borte. Det er først nå som hun er det, at det går opp for en hel generasjon med engasjerte ungdommer hvor mye hun har betydd for oss.Monica hadde sin siste arbeidsuke på Utøya da tragedien inntraff fredag. Det var siste uken hun satt fram frokost for hundrevis av morgentrøtte ungdommer. Siste uken hun varmet Hold-It i kiosken for dem som ikke kom seg ut av teltene i tide, og gikk glipp av frokosten. Siste uke hun sto smilende og så på at de samme ungdommene samlet seg til lunsj, litt klokere enn de hadde vært samme morgen.
Monica rakk aldri å servere middag på fredag. I stedet ble livet hennes brått revet bort av en gal, politisk massemorder. Monica Bøsei fikk aldri forlate Utøya. Men vi som er igjen kan sørge for at varmen og engasjementet hennes når ut til folk over hele Norge. Hvil i fred Monica. Utøya blir aldri det samme uten deg.
Fortsatt er mange av dem som var på Utøya savnet. En av dem er som ennå ikke er kommet til rette er 21 år gamle Håvard Vederhus. Vi som kjente Håvard kan ikke tillate oss å gi opp håpet, selv om det svinner time for time. Det er merkelig hva slags trivielle detaljer som fester seg, men det bildet som står klarest igjen i mitt hode av Håvard er fra en fotballturnering på Utøya på Elevorganisasjonens sommerleir i 2008, i verdens latterligste sykkeltights. Det føles forferdelig, men selv i desperasjonen over å ikke få livstegn fra deg er det fortsatt bildet av deg i tights og med et stort smil om munnen som ligger på netthinnen. Det er ditt profilbilde i mitt hode, og selv oppe i det grusomme får det meg fortsatt til å smile.
Mens vi venter på at du skal komme tilbake til oss er det slik vi skal huske deg Håvard. Morderen skal ikke få forme våre bilder av deg. Derfor vil du for alltid være i mitt hjerte i sykkeltights og med latteren på lur. Og det er slik jeg vil se deg igjen når du endelig vender tilbake til oss.
Norge har mistet mange av våre beste på Utøya. Jeg og mange med meg har også mistet gode venner. Men de vi har mistet skal vite at vi skal hevne dem. Vi skal hevne Tore på talerstolen. Vi skal hevne Monica ved å fylle Utøya med latter og sang i årene som kommer. Og vi skal hevne dere ved å stå urokkelig fast på de ideene dere trodde på. På et åpent og mangfoldig samfunn, uten hat og fremmedfrykt.
Akkurat som tomheten har fortrengt tårene, har sorgen jaget bort ordene. Det finnes ingen måte å uttrykke savnet og sorgen jeg føler. Derfor kan jeg bare støtte meg på klisjeene. En av dem som har blitt hyppigst brukt de siste dagene er denne: «For våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp». Det løftet er vi mange som har gitt i disse forferdelige dagene. De neste årene skal vi bruke på å holde det.
