AV PAUL BJERKE
Publisert i Klassekampen 03.09.2011
Dagbladet og Klassekampen hadde i går nokså likelydende kommentarer om det tilsynelatende pussige fenomen at Oslo-byrådet av Høyre og Fremskrittspartiet ser ut til å bli gjenvalgt til tross for en oppsiktsvekkende og pinlig lang skandale-liste: Adeccos lovbrudd på Ammerudlunden sykehjem, milliardsprekk i Holmenkollen, Flexus-affæren, millioner ut av vinduet på et mislykket eldreprosjekt i Spania, etc. etc.
Spaltistene peker på flere forklaringer: At mediene ikke bryr seg, at folk ikke bryr seg om Oslopolitikk, at Ap ikke engang tror på seg selv. Alt dette kan ha noe for seg. Men hovedgrunnen er en annen: Høyresida i Oslo har svært klassebevisste velgere. Høyre og Frp vinner valg etter valg i Oslo fordi partiene til sammen får nesten tre fjerdedeler av stemmene i deler av Oslo Vest, i kretser med frammøte om mot 90 prosent.
Disse stemmene kommer fra landets mest velstående sjikt, skipsredere med gamle penger, finansakrobater med nye penger og deres klakører og venner i den raskt voksende øvre middelklassen i en rik hovedstad i et rikt land. Disse velgerne bryr seg overhodet ikke om skandalene. De syntes arbeidsforholdene for de utenlandske hjelpepleierne på Ammerud var helt passende, de synes det er helt likegyldig at Holmenkollen ble en milliard for dyr. Og de vet med seg selv at alle kan komme i skade for å søle bort noen millioner på en uheldig investering i spanske olivenlunder. Slikt skjer.
Derimot bryr disse folkene seg ganske mye med at Høyre alltid er til å stole på. Fabian Stangs parti er garantisten for at skandalene aldri rammer dem. Budsjettoverskridelser vil aldri og uansett ikke føre til eiendomsskatt. Høyre sørger for at det ikke kommer en sosialbolig mer enn absolutt nødvendig på vestkanten. Partiet avvikler alle slags reguleringer av husleier, skjenketider og annet som kunne tenkes å være til hinder for lukrativ forretningsdrift. Fabian sørger for at private får feite kontrakter med kommunen. Høyre (med Frp på slep) står ganske enkelt alltid for opp for de rike og penes interesser – og får derfor alltid deres stemmer. (I år vil tillegg velgernes ønske om stabilitet etter en krise, være til fordel for Høyre og ordfører Stang).
For Arbeiderpartiet er situasjonen motsatt. Særlig har Ap problemer med å skaffe seg støtte blant de store gruppene arbeidsfolk med utenlandsk bakgrunn.
Det er strengt tatt som fortjent. Ap synes helt uten vilje til å utvikle en politikk som er til synlig fordel for arbeiderklassevelgerne i hovedstaden. Ingen forslag om eiendomsskatt på de rikes luksusboliger for å kunne føre en mer aktiv omfordelingspolitikk, ingen forslag til gjenreising av en sosial boligbygging som gjør det mulig for alminnelig ungdom å skaffe seg et sted å bo, lite engasjement i kampen mot privatisering. Det er fortsatt mange som husker at Ap i sin tid startet anbudshysteriet i Oslo. For sikkerhets skyld har partiet en vestkantfrue (med gammelt image som hardliner i asylpolitikken) som toppkandidat.
Det lukter ikke akkurat valgskred på østkanten av slikt.
Paul Bjerke,
forsker ved De Facto og førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda
