I en artikkel i forrige nummer av det svenske sosialdemokratiske tidsskriftet Tiden funderer økonomen Tony Johansson på om euroen egentlig er verdt å redde, selv om det skulle være mulig. Johansson påpeker at vi ikke bare har å gjøre med et «asymmetrisk sjokk» – altså en plutselig hendelse som rammer landene ulikt – men en «asymmetrisk trend»: uholdbare, strukturelle ubalanser.
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 7. mars 2012
Priser og kostnader i periferilandene har vokst raskere enn den sentrale aktøren i EU-dramaet: Tyskland. Produktiviteten i EUs periferiland har økt, men ikke nok til å bygge bro over forskjellen. Når valutakursene er låst, og samme rente gjelder alle, blir byttevilkårene mellom landene stadig mer problematiske. Johansson har vurdert den kvantitative betydningen for periferilandene. Enkelt uttrykt kan man si at eksportbedriftene har måttet betale en «ØMU-skatt» på 10–20 prosent (ØMU er den økonomiske og monetære union i Europa) – så mye har konkurransekraften deres blitt svekket siden innføringen av euroen.
Man kunne kanskje si at vi har fått forhold som er one-size-fits-Tyskland, eller rettere sagt tysk kapital. I Tyskland har de avtalte lønningene blitt holdt nede. Den tyske staten har også, etter gjenforeningen, gjennom sin «workfare»-politikk skapt et stort marked for svært lavlønnede yrker, helt tydelig for å disiplinere hele arbeidsstyrken.
Resultatet er at eurosamarbeidet helt fra starten har fungert som en feildimensjonert tvangstrøye for de landene i EUs periferi som i dag er i trøbbel. Altså ikke bare Hellas, men også blant annet Spania og Irland, som ikke hadde like stor grad av statlig gjeld.
Tony Johansson har i en annen sammenheng beregnet veksten i en rekke vestlige land i årene 1929–1934, altså de fem årene etter det store børskrakket. Land som lot valutaene sine styres av verdensmarkedet, og dermed tok smellen gjennom dyrere import, henter seg inn igjen. De landene som var bundet til gullmyntfoten eller på annen måte forsøkte å beholde faste valutakurser, forsøkte å gjenvinne konkurransekraft gjennom lavere lønninger. I disse landene økte arbeidsløsheten dramatisk, og den bet seg fast. De hadde dårlige eller katastrofale resultater i sin økonomiske utvikling. Dette bidro til bitter klassestrid i USA og til fascismens fremgang i Kontinental-Europa.
Når de europeiske elitene nå forsøker å presentere en vei ut av krisen, følger de helt motsatt kurs av det disse lærdommene skulle tilsi. Som for eksempel Dag Seierstad (og ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) påpekte i lørdagens Klassekampen, bør en krisepolitikk bygge på økning av reallønnene i store deler av Europa, noe som krever sterkere kollektive avtaler. I stedet mobiliseres EUs politiske institusjoner for nedskjæringer i offentlig sektor, oppheving av eksisterende lønnsavtaler og torpedert trygghet på arbeidsmarkedet, uten noen kompensasjon fra arbeidsgiversiden.
Slik blomstrer EU-systemets iboende dynamikk i krisepolitikk – kombinasjonen av markedsfundamentalisme og overstatlighet. Annerledes uttrykt: Bruken av politiske forum som er vanskelig å påvirke med demokratiske midler for å binde de europeiske folkene hardere til upopulære og urettferdige strukturer. Det er ikke bare i Hellas det skjer. I Irland ble det i forrige uke avslørt at det tyske parlamentet har fått tilgang til og diskuterte hemmelige dokumenter fra «troikaen» (EU-kommisjonen, IMF og ECB), angående et eventuelt «minibudsjett» for 2012, med nye nedskjæringer. Dette skjedde før dokumentene hadde nådd de irske folkevalgte.
Den tidligere Bundesbank-sjefen Hans Tietmeyer sammenliknet allerede på 1990-tallet åpenhjertig ØMU-konstruksjonen ved en «trykkoker uten sikkerhetsventil». I en slik koker sosiale og faglige rettigheter i stykker – gledelig, sett fra Tietmeyers ståsted. At landene kunne beholde suverenitet over skattepolitikk og lønnsmodeller, kalte han «en illusjon».
En dyp skjevfordeling av kostnader og risiko er bygget inn i utformingen av euroen og EU-institusjonene. Det store politiske mysteriet i dagens Europa er den bleke serviliteten til de sosialdemokratiske partiene som binder seg tettere til, og bruker sin kapital av tillit på, et politisk prosjekt som årelater potensialet de har som reformistiske partier i folkeflertallets tjeneste.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
