«George W. Bush vant ikke hjertene våre. Til gjengjeld har han formet hodene», skriver Cathrine Sandnes i Dagbladet i anledning 11. september.
Ti dager før Bush holdt sin berømte tale – den 10. september – var det stortingsvalg i Norge. Før vi gikk til sengs var det klart at Kjell Magne Bondevik skulle bli landets neste statsminister, etter at Jens Stoltenberg hadde ledet Ap til et historisk dårlig valgresultatet. Valgkampen hadde i hovedsak handlet om skatter og avgifter, litt om skole og, som vanlig, ingenting om utenrikspolitikk. Det mennesket finnes neppe som kunne forestille seg at norske soldater snart skulle sendes til Afghanistan og bli der i femten år. Like lite som noen kunne ha gjettet at norske piloter skulle komme til å bombe Libya «mest og best», ved å slippe 588 bomber over tett befolkede strøk. Eller at vi, uten FN-mandat og sannsynligvis i strid med Folkeretten, skulle blande oss inn i en syrisk borgerkrig. Norge viste ettertrykkelig at vi var på «sivilisasjonens» side i krigen mot terror – som det vel strengt tatt er fortsatt, selv om begrunnelsen forsvinner stadig lenger bak i bevisstheten.
