Som togpassasjer bør vi være glade for at lokførerne streiker. På jernbanen, der alt nå handler om kostnadskutt og konkurranse, er det godt at noen fremdeles tar ansvar for sikkerheten.
Av Ida Søraunet Wangberg, utreder i Manifest Tankesmie og forfatter av pamfletten Avsporing. Hvordan konkurranse svekker jernbanen
Som togpassasjer er det kjedelig når togene ikke går. Men det er enda kjedeligere dersom toget sporer av, kolliderer eller begynner å brenne. Det kan til og med være dødelig.
Det er dette lokførerstreiken handler om. Lokførerne kjemper for et krav om at alle lokførere skal ha to års utdanning. Dette burde vært et nasjonalt krav bestemt av politikerne, slik det for eksempel er i Sverige. Slik har det også vært i Norge tidligere, fram til nye EØS-regler om jernbanen trumfet det norske regelverket i 2011.
Siden kravet om to års fagutdanning for å bli lokfører ikke er en nasjonal regel lenger, kjemper lokførerne for å få det inn i tariffavtalene med de ulike togselskapene. Så langt har både Flytoget og godsselskapet GreenCargo gått med på dette.
NSB, derimot, nekter. NSB forbereder seg på konkurransen med andre togselskaper, og kutter kostnader der de kan for å øke sjansene sine til å vinne konkurransen om strekningene som legges ut på anbud.
NSBs godsselskap CargoNet har slitt økonomisk etter at det ble innført konkurranse i godstransporten på jernbanen, og har vært i gang med å kutte kostnader lenge. Blant annet har de forsøkt å erstatte den toårige lokførerutdanningen med en egen opplæring på fire måneder. Også her har lokførerne tatt ansvar og meldt ifra til Statens Jernbanetilsyn, som kom med kraftig kritikk av opplegget.
Den norske jernbanen har lenge vært på Europa-toppen når det gjelder sikkerhet. Spørsmålet er hvor lenge det kommer til å vare, når konkurranse og kostnadskutt blir det viktigste både for politikere og togselskaper.
Allerede ser vi antydninger til hvordan økt konkurranse undergraver sikkerhetskulturen som hittil har vært sterk på jernbanen. I fjor politianmeldte Statens Jernbanetilsyn det private godsselskapet Grenland Rail for å ha transportert et skrotet lokomotiv på en av de mest trafikkerte strekningene i Oslo uten tillatelse. Loket var opprinnelig importert fra Sverige som delelokomotiv. Grunnen til at Jernbanetilsynet skal gi slike tillatelser, er at de skal sjekke hvilken tilstand togmateriellet er i, for å sikre at for eksempel bremsene virker.
I Sverige, der det har vært konkurranse på jernbanen i mange år, slo de ansatte i det private togselskapet Veolia i 2014 alarm om at lokførere på enkelte strekninger var alene på toget, uten ombordpersonal. De ansatte fryktet hva som ville kunne skje dersom for eksempel toget skulle stoppe midt i ødemarken, eller begynne å brenne, og lokføreren alene ville måtte stå for evakueringen, med ansvaret for hundrevis av passasjerer.
Når samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen innfører mer konkurranse på jernbanen, bør han være klar over at han samtidig sender ut et signal til togselskapene om at sikkerheten ikke lenger er det viktigste på jernbanen. All erfaring med anbudskonkurranser viser at det til syvende og sist er prisen som teller, og dermed blir kortsiktige kostnadskutt førsteprioritet for togselskapene.
NSB kaster seg inn i konkurransen om togstrekningene, men spørsmålet er hva slags NSB som kommer ut på den andre siden. I en situasjon der NSB er nødt til å underby andre selskaper for å overleve – kan vi være sikre på at selskapet ikke gambler med sikkerheten? NSBs avvisning av lokførernes krav om en skikkelig lokførerutdanning tyder på at vi ikke kan det.
Heldigvis har vi fremdeles ansvarsfulle fagfolk på jernbanen, som sier ifra når hensynet til kortsiktige kostnadskutt går på bekostning av sikkerheten. Forhåpentligvis vil ikke jernbanereformen føre til at vi mister verken dem eller den sikkerhetskulturen de bærer med seg. Men det er slett ikke sikkert.
En forkortet versjon av kommentaren sto på trykk i Klassekampen 8. oktober 2016.
