Mange sentrale økonomer har rettmessig måttet tåle sterk kritikk og har mistet mye autoritet i forbindelse med den pågående finanskrisen. Samtidig har alternative retninger innen økonomifaget, inkludert flere økonomer som klart og tydelig advarte om hva de mente verdensøkonomien hadde i vente, ikke blitt viet mye oppmerksomhet.

Den økonomiske idéhistorikeren Philip Mirowski har skrevet en artikkel som peker på noen mulige forklaringer på hvordan det kunne gå så galt som det gikk. Mirowski hevder at den uheldige utviklingen innen økonomifaget i nyere tid startet på 60-tallet med at historiske og filosofiske perspektiver systematisk og bevisst ble utelatt fra de største økonomiske fagjournalene. Økonomer fra den påfølgende generasjonen som ønsket å gjøre akademisk karriere måtte forholde seg til dette, og valgte i større grad enn før en matematisk og abstrakt framstillingsform.

Over tid førte dette til at: «…by the 1990s there was no longer any call for offering courses in philosophy or history of doctrine any longer, since there were no economists with sufficient training (not to mention interest) left in order to staff the courses.»

Utviklingen har ført til at økonomi-profesjonen har fått preg av å være «a kind of Politburo of economic thinking», som økonomen James K. Galbraith uttrykte det i 2000. I sin glimrende nye artikkel «Who Are These Economists, Anyway?» viser Galbraith til arbeidet til flere økonomer som fortjener å bli hevet fram i lyset. Selv om det hender at media refererer til at det finnes økonomer som forutså finanskrisen, så navngis de sjelden: «They are not named. Their work is not cited. Their story remains untold. Despite having been right on the greatest economic question of a generation – they are unpersons in the tale.»

Les artikkelen til Mirowski her.

Les artikkelen til Galbraith her.