Tag Archives: ida wangberg

Streiker for sikkerheten

Som togpassasjer bør vi være glade for at lokførerne streiker. På jernbanen, der alt nå handler om kostnadskutt og konkurranse, er det godt at noen fremdeles tar ansvar for sikkerheten.

Av Ida Søraunet Wangberg, utreder i Manifest Tankesmie og forfatter av pamfletten Avsporing. Hvordan konkurranse svekker jernbanen

Som togpassasjer er det kjedelig når togene ikke går. Men det er enda kjedeligere dersom toget sporer av, kolliderer eller begynner å brenne. Det kan til og med være dødelig.

Det er dette lokførerstreiken handler om. Lokførerne kjemper for et krav om at alle lokførere skal ha to års utdanning. Dette burde vært et nasjonalt krav bestemt av politikerne, slik det for eksempel er i Sverige. Slik har det også vært i Norge tidligere, fram til nye EØS-regler om jernbanen trumfet det norske regelverket i 2011.

Siden kravet om to års fagutdanning for å bli lokfører ikke er en nasjonal regel lenger, kjemper lokførerne for å få det inn i tariffavtalene med de ulike togselskapene. Så langt har både Flytoget og godsselskapet GreenCargo gått med på dette.

NSB, derimot, nekter. NSB forbereder seg på konkurransen med andre togselskaper, og kutter kostnader der de kan for å øke sjansene sine til å vinne konkurransen om strekningene som legges ut på anbud.

NSBs godsselskap CargoNet har slitt økonomisk etter at det ble innført konkurranse i godstransporten på jernbanen, og har vært i gang med å kutte kostnader lenge. Blant annet har de forsøkt å erstatte den toårige lokførerutdanningen med en egen opplæring på fire måneder. Også her har lokførerne tatt ansvar og meldt ifra til Statens Jernbanetilsyn, som kom med kraftig kritikk av opplegget.

Den norske jernbanen har lenge vært på Europa-toppen når det gjelder sikkerhet. Spørsmålet er hvor lenge det kommer til å vare, når konkurranse og kostnadskutt blir det viktigste både for politikere og togselskaper.

Allerede ser vi antydninger til hvordan økt konkurranse undergraver sikkerhetskulturen som hittil har vært sterk på jernbanen. I fjor politianmeldte Statens Jernbanetilsyn det private godsselskapet Grenland Rail for å ha transportert et skrotet lokomotiv på en av de mest trafikkerte strekningene i Oslo uten tillatelse. Loket var opprinnelig importert fra Sverige som delelokomotiv. Grunnen til at Jernbanetilsynet skal gi slike tillatelser, er at de skal sjekke hvilken tilstand togmateriellet er i, for å sikre at for eksempel bremsene virker.

I Sverige, der det har vært konkurranse på jernbanen i mange år, slo de ansatte i det private togselskapet Veolia i 2014 alarm om at lokførere på enkelte strekninger var alene på toget, uten ombordpersonal. De ansatte fryktet hva som ville kunne skje dersom for eksempel toget skulle stoppe midt i ødemarken, eller begynne å brenne, og lokføreren alene ville måtte stå for evakueringen, med ansvaret for hundrevis av passasjerer.

Når samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen innfører mer konkurranse på jernbanen, bør han være klar over at han samtidig sender ut et signal til togselskapene om at sikkerheten ikke lenger er det viktigste på jernbanen. All erfaring med anbudskonkurranser viser at det til syvende og sist er prisen som teller, og dermed blir kortsiktige kostnadskutt førsteprioritet for togselskapene.

NSB kaster seg inn i konkurransen om togstrekningene, men spørsmålet er hva slags NSB som kommer ut på den andre siden. I en situasjon der NSB er nødt til å underby andre selskaper for å overleve – kan vi være sikre på at selskapet ikke gambler med sikkerheten? NSBs avvisning av lokførernes krav om en skikkelig lokførerutdanning tyder på at vi ikke kan det.

Heldigvis har vi fremdeles ansvarsfulle fagfolk på jernbanen, som sier ifra når hensynet til kortsiktige kostnadskutt går på bekostning av sikkerheten. Forhåpentligvis vil ikke jernbanereformen føre til at vi mister verken dem eller den sikkerhetskulturen de bærer med seg. Men det er slett ikke sikkert.

En forkortet versjon av kommentaren sto på trykk i Klassekampen 8. oktober 2016.

Vi lever av arbeid

Det avgjørende for norsk velstand i framtida er ikke hvordan det går med oljebransjen, men hvordan vi utvikler den felles arbeidsinnsatsen.

Av Ida Søraunet Wangberg, utreder i Manifest Tankesmie.

Kronikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad 2. september 2015.

Nesten uten at vi har lagt merke til det, har innsjekking av bagasje på norske flyplasser gått fra å være en stressa opplevelse i lang kø, til å bli en kjapp rutine man gjør unna på noen få strakser. Bortsett fra litt knoting med å få festet bagasjelappen på riktig måte, har innsjekkingsautomatene effektivisert flyreisen for oss flypassasjerer. Samtidig sparer de flyselskapene for store lønnsutgifter, siden det trengs mindre bemanning i innsjekkingsskrankene. Automatene har med andre ord økt produktiviteten i flybransjen, fordi det nå trengs færre årsverk for å gjøre samme jobb som tidligere.

Det er ingen tilfeldighet at norske flyplasser har ligget flere år foran resten av Europa og USA i denne utviklingen. I Norge er vi spesielt flinke til å ta i bruk ny teknologi som dette, og det er med på å plassere oss i verdenstoppen når det gjelder produktivitet, altså hvor mye vi får ut av hver arbeidstime.

Små lønnsforskjeller

En viktig årsak til at vi er så gode til å ta i bruk ny teknologi, er de relativt små lønnsforskjellene vi har i Norge. Gjennom å organisere seg i fagforeninger, har arbeidstakerne tatt lønnsdannelsen ut av markedet og inn under en viss demokratisk kontroll gjennom sentrale lønnsforhandlinger. Dermed holdes de høyeste lønningene igjen, mens de lavtlønte yrkene får mer enn de ville gjort dersom lønnsdannelsen hadde vært overlatt til markedet. Arbeidskraften i lavtlønte yrker blir dermed dyr, noe som gjør det lønnsomt å investere i maskiner som kan overta enkle, manuelle arbeidsoppgaver. I land med store lønnsforskjeller og lave minstelønninger blir ikke slike investeringer like lønnsomme, fordi det er billigere å sette folk til å gjøre den samme jobben for ei lønn det knapt går an å leve av.

Noe av det samme ser vi for eksempel i byggenæringen i Norge, der produktiviteten har vært fallende det siste tiåret. En viktig årsak til det er tilgangen på billig og ufaglært arbeidskraft fra EØS-området, som har ført med seg store endringer på byggeplassene. Der man før leide inn gravemaskin med påmontert pigg for å rive en bygning, leies det i dag inn sju mann som hamrer med håndholdt piggmaskin. Det er billig, men ikke spesielt produktivt. Samfunnsøkonomisk lønnsomt er det heller ikke, dersom arbeidstakerne får kroppene ødelagt av vibrasjonsskader og blir uføre.

Ikke et mål, men et virkemiddel

Høy produktivitet er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel til å oppnå et godt samfunn med vekst og velferd som kommer alle til gode. Jo høyere produktivitet vi har, jo færre timer trenger vi som samfunn å legge inn for å dekke våre grunnleggende behov. Den stadige nedkortingen av arbeidstid vi har opplevd i Norge, fra åttetimersdagen ble innført i 1919 til dagens 37,5 times arbeidsuke med fem uker ferie, hadde vært umulig å gjennomføre uten produktivitetsveksten vi samtidig har sett i det norske arbeidslivet.

Høy produktivitetsøkning i bransjer der dette er mulig, gjør også at vi kan flytte arbeidskraft til områder i samfunnet som ikke er like lette å automatisere og effektivisere, som for eksempel velferdstjenestene våre. Mens datateknologi og nettbank har overtatt jobbene til tusenvis av bankansatte i filialer over hele landet, trengs det fremdeles like mange lærere i norske klasserom, selv om elevene har fått datamaskiner som arbeidsverktøy. Forutsetningen for at denne kontinuerlige omstillingen i arbeidslivet skal fungere på en god måte, er at vi har kunnskapsrike arbeidstakere og velferdsordninger med blant annet arbeidsledighetstrygd og omskoleringstiltak.

Ingen er mot

Det er vanskelig å finne noen som er imot produktivitetsøkning. Likevel ser vi til stadighet angrep på noen av de viktigste forutsetningene for den høye produktiviteten i det norske arbeidslivet.

NHO-direktør Kristin Skogen Lund uttalte nylig til avisa Klassekampen at små lønnsforskjeller fører til at arbeidskraftens kompetanse ikke utnyttes fullt ut, og at vi derfor «tåler noe høyere lønnsforskjeller og flere midlertidige ansettelser” i Norge, fordi ”vi tror det vil føre til økt verdiskaping og derfor også bedre velferd”.

Ifølge nyliberal økonomisk teori har Norge for sterke fagforeninger, for store lønnsforskjeller, for stor offentlig sektor og for høye skatter. Men nyliberalistenes kart stemmer ikke med terrenget. Norsk økonomi har høyere vekst, høyere effektivitet og høyere sysselsetting enn så å si alle land i hele verden.

”Oljen”, er forklaringen mange kommer med, men den forklarer ikke hele bildet. Den forrige regjeringens perspektivmelding regner med at arbeid på lang sikt utgjør 80 prosent av nasjonalformuen, mens olje og finanskapital står for til sammen 8 prosent.

Vi lever av arbeid

Det er altså først og fremst arbeid – og ikke olje – vi lever av i dette landet. Det avgjørende for norsk velstand i framtida er derfor ikke hvordan det går med oljebransjen, men hvordan vi bruker den kunnskapen og kompetansen som norske arbeidstakere sitter på, og hvordan vi organiserer og utvikler den felles arbeidsinnsatsen. Det må vi ikke glemme når vi nå står overfor en omstilling der vi må dra nytte av arbeidskraften, kunnskapen og kompetansen til de som nå har mistet jobben i oljebransjen i andre produktive næringer.

Det er ikke på tross av fellesskapsløsningene det har gått så bra med Norge så langt. Det er nettopp på grunn av små lønnsforskjeller, sterke fagforeninger og en godt utbygd velferdsstat at norske arbeidstakere er blant de mest produktive og omstillingsdyktige i verden. Norsk økonomi står overfor store utfordringer i dag. Men det er ingen tvil om at de samarbeidsløsningene vi har bygd opp i arbeidslivet gir oss et godt utgangspunkt for å takle dem. Det er ikke individuelle, privatiserte løsninger som styrker økonomien og velferden vår. Det er fellesskapet som fungerer, det er fellesskapet som bygger og trygger landet.

Når barnevern blir marked

Ideelle barnevernsaktører tvinges til å konkurrere med kommersielle gjennom EUs nye anskaffelsesdirektiv.

Ida Søraunet Wangberg, utreder i Manifest Tankesmie og forfatter av pamfletten ”På anbud. Konkurranseutsetting og kommersialisering av velferdstjenester for utsatte grupper” skriver om hva som skjer når barnevern og andre velferdstjenester blir et marked.

Les teksten på Nei til EUs hjemmesider eller hos Manifest Tidsskrift.

Les mer om Manifest-pamfletten «På anbud. Konkurranseutsetting og kommersialisering av velferdstjenester for utsatte grupper» her.