Finanskrisa «feiret» 5 år i forrige uke, og Aftenposten gjorde opp status: «Fem år senere er arbeidsledigheten bare i eurosonen økt med seks millioner mennesker, fem euroland har trengt krisehjelp, og et utall banker både i USA og Europa er reddet eller nedlagt i den verste økonomiske krisen siden krigen.»
Måten krisa har blitt håndtert på har vært en medvirkende årsak til at bunnen ennå ikke synes å være nådd. Bare det siste året har ytterligere 2 millioner EU-borgere blitt arbeidsløse. Økonomiene i land som Hellas og Spania er (langt fra overraskende) på vei utenfor stupet. Storbritannia har gått inn i en ny resesjon, og i Tyskland begynner det «tyske mirakelet» å framstå som alt annet enn et mirakel, etter hvert som de europeiske eksportmarkedene skrumper inn.
Økonomene Howard Stein og John Weeks karakteriserer den europeiske krisepolitikken som en «tragisk farse», og kritiserer hvordan innbyggernes ve og vel ukritisk ofres på finansmarkedenes alter. De foreslår konkret at de hardest rammete landene fryser betalingen på statsgjeld som er eid av utlendinger inntil arbeidsløshetsraten har sunket under et gitt nivå. De tar også til orde for investeringer i infrastruktur og for en samkjøring av større sysselsettingsprosjekter på europeisk nivå.
Stein og Weeks skriver: «Skal man komme seg ut av denne økonomiske hengemyra, kreves det at europeiske myndigheter fokuserer på å styrke velferden til sine innbyggere, framfor å bygge opp formuene til noen av verdens rikeste personer.»
Sett i lys av den voldsomme inntektskonsentrasjonen som har funnet sted de siste tiårene, ytterligere forsterket i løpet av krisa, begynner nå flere tiltak for økt beskatning av de aller rikeste å komme på bordet. Fra den amerikanske fagbevegelsen kommer det fornyede krav om innføring av makslønn, inspirert av skattereformene president Franklin Roosevelt gjennomførte i USA i forbindelse med depresjonen på 30-tallet.
I Frankrike planlegger den nyvalgte presidenten Francois Hollande blant annet å innføre en skatt på finanstransaksjoner og å innføre en toppskatt på 75 prosent, noe som allerede har gitt ham tilnavnet «Den franske Roosevelt».
Den franske økonomen Thomas Piketty, som har produsert omfattende dokumentasjon på hvordan inntektsulikheten i mange land har skutt i været parallelt med fallende skattesatser, mener Hollandes skattepolitikk er rette veien å gå.
Han mener likevel det er ironisk at mens de mest høylytte kravene om økt skattlegging av de rike har kommet fra aktivister i USA, så har den politiske responsen først kommet til uttrykk i Frankrike: «Den lunkne politiske responsen på protestene i gatene kan komme av at rike amerikanere har lykkes med å få kontroll over den politiske prosessen i landet», sier Piketty til Reuters.
I Tyskland kommer det nå forslag fra Sosialdemokratene (SPD) og De Grønne om å gjeninnføre en formuesskatt på landets rikeste som ble fjernet i 1997. Skatten vil gjelde for omtrent 140.000 tyskere, og er beregnet å kunne få inn nærmere 100 milliarder kroner årlig til fellesskapet.
Forslaget er en konsekvens, sier den tyske SPD-politikeren Norbert Walter-Borjans til Der Spiegel, av at «private formuer har vokst ekstremt» de siste årene, mens statskassene rundt om i Europa er skrapte.
Det tyske forskningsinstituttet DIW har også sett på disforholdet mellom de enorme private formuene rundt om i Europa og den kvelende statsgjelden som stadig vokser på grunn av den feilslåtte kuttpolitikken.
Økonomen Stefan Bach ved DIW peker på at «private formuer overgår summen av statsgjeld i eurolandene med stor margin». I en rapport foreslås det at rike europeere enten blir ilagt en engangsskatt på 10 prosent av formuesverdiene sine, eller at de blir nødt til å låne staten penger, med bedrede økonomiske tider som forutsetning for tilbakebetaling.
Tar man i tillegg høyde for det enorme omfanget av skjulte formuer, som en ny rapport fra Tax Justice Network har anslått til langt over 100.000 milliarder kroner, burde det derfor ikke være noen tvil om hvor europeiske og amerikanske politikere bør lete etter friske midler.
Som rapportforfatter James Henry sier til BBC: «Rapportens innhold er egentlig gode nyheter. Man har fått avdekket en gigantisk haug med rikdom som kan bidra til å løse mange presserende globale problemer.»
- Les Howard Stein og John Weeks’ artikkel «The tragedy and Farce of European Policy» her.
- Les artikkelen «Inequality guru sees “French Roosevelt” in Hollande» her.
- Les mer i Der Spiegel her og her.
- Les også William K. Blacks artikkel «The Right’s Schadenfreude as their Austerity Policies Devastate Europe» her.