Ideelle barnevernsaktører tvinges til å konkurrere med kommersielle gjennom EUs nye anskaffelsesdirektiv.
Ida Søraunet Wangberg, utreder i Manifest Tankesmie og forfatter av pamfletten ”På anbud. Konkurranseutsetting og kommersialisering av velferdstjenester for utsatte grupper” skriver om hva som skjer når barnevern og andre velferdstjenester blir et marked.
Les teksten på Nei til EUs hjemmesider eller hos Manifest Tidsskrift.
Finanskrisa «feiret» 5 år i forrige uke, og Aftenposten gjorde opp status: «Fem år senere er arbeidsledigheten bare i eurosonen økt med seks millioner mennesker, fem euroland har trengt krisehjelp, og et utall banker både i USA og Europa er reddet eller nedlagt i den verste økonomiske krisen siden krigen.»
Måten krisa har blitt håndtert på har vært en medvirkende årsak til at bunnen ennå ikke synes å være nådd. Bare det siste året har ytterligere 2 millioner EU-borgere blitt arbeidsløse. Økonomiene i land som Hellas og Spania er (langt fra overraskende) på vei utenfor stupet. Storbritannia har gått inn i en ny resesjon, og i Tyskland begynner det «tyske mirakelet» å framstå som alt annet enn et mirakel, etter hvert som de europeiske eksportmarkedene skrumper inn.
Økonomene Howard Stein og John Weeks karakteriserer den europeiske krisepolitikken som en «tragisk farse», og kritiserer hvordan innbyggernes ve og vel ukritisk ofres på finansmarkedenes alter. De foreslår konkret at de hardest rammete landene fryser betalingen på statsgjeld som er eid av utlendinger inntil arbeidsløshetsraten har sunket under et gitt nivå. De tar også til orde for investeringer i infrastruktur og for en samkjøring av større sysselsettingsprosjekter på europeisk nivå.
Stein og Weeks skriver: «Skal man komme seg ut av denne økonomiske hengemyra, kreves det at europeiske myndigheter fokuserer på å styrke velferden til sine innbyggere, framfor å bygge opp formuene til noen av verdens rikeste personer.»
Sett i lys av den voldsomme inntektskonsentrasjonen som har funnet sted de siste tiårene, ytterligere forsterket i løpet av krisa, begynner nå flere tiltak for økt beskatning av de aller rikeste å komme på bordet. Fra den amerikanske fagbevegelsen kommer det fornyede krav om innføring av makslønn, inspirert av skattereformene president Franklin Roosevelt gjennomførte i USA i forbindelse med depresjonen på 30-tallet.
I Frankrike planlegger den nyvalgte presidenten Francois Hollande blant annet å innføre en skatt på finanstransaksjoner og å innføre en toppskatt på 75 prosent, noe som allerede har gitt ham tilnavnet «Den franske Roosevelt».
Den franske økonomen Thomas Piketty, som har produsert omfattende dokumentasjon på hvordan inntektsulikheten i mange land har skutt i været parallelt med fallende skattesatser, mener Hollandes skattepolitikk er rette veien å gå.
Han mener likevel det er ironisk at mens de mest høylytte kravene om økt skattlegging av de rike har kommet fra aktivister i USA, så har den politiske responsen først kommet til uttrykk i Frankrike: «Den lunkne politiske responsen på protestene i gatene kan komme av at rike amerikanere har lykkes med å få kontroll over den politiske prosessen i landet», sier Piketty til Reuters.
I Tyskland kommer det nå forslag fra Sosialdemokratene (SPD) og De Grønne om å gjeninnføre en formuesskatt på landets rikeste som ble fjernet i 1997. Skatten vil gjelde for omtrent 140.000 tyskere, og er beregnet å kunne få inn nærmere 100 milliarder kroner årlig til fellesskapet.
Forslaget er en konsekvens, sier den tyske SPD-politikeren Norbert Walter-Borjans til Der Spiegel, av at «private formuer har vokst ekstremt» de siste årene, mens statskassene rundt om i Europa er skrapte.
Det tyske forskningsinstituttet DIW har også sett på disforholdet mellom de enorme private formuene rundt om i Europa og den kvelende statsgjelden som stadig vokser på grunn av den feilslåtte kuttpolitikken.
Økonomen Stefan Bach ved DIW peker på at «private formuer overgår summen av statsgjeld i eurolandene med stor margin». I en rapport foreslås det at rike europeere enten blir ilagt en engangsskatt på 10 prosent av formuesverdiene sine, eller at de blir nødt til å låne staten penger, med bedrede økonomiske tider som forutsetning for tilbakebetaling.
Tar man i tillegg høyde for det enorme omfanget av skjulte formuer, som en ny rapport fra Tax Justice Network har anslått til langt over 100.000 milliarder kroner, burde det derfor ikke være noen tvil om hvor europeiske og amerikanske politikere bør lete etter friske midler.
Som rapportforfatter James Henry sier til BBC: «Rapportens innhold er egentlig gode nyheter. Man har fått avdekket en gigantisk haug med rikdom som kan bidra til å løse mange presserende globale problemer.»
Overblikk er viktig. Vi har derfor samlet et utvalg tekster som vi i Manifest Analyse har skrevet i forbindelse med den pågående finans- og gjeldskrisa i notatet «Fra finanskrise til velferdskrise».
Notatet gjengir først en rekke kronikker som økonom Ali Esbati har skrevet i norske aviser, og følger opp med en samling av kortere og lengre tekster fra vårt ukebrev Manifest Orientering.
Tekstene tar for seg flere av årsakene til finanskrisen, som økende ulikhet, deregulering av finansøkonomien og de intellektuelle og ideologiske skylappene innen økonomifaget, og viser at «krisepolitikken» som har blitt ført i stor grad baserer seg på en feil diagnose av hva som er galt i verdensøkonomien.
Dokumentet inneholder også en lang rekke lenker til kritiske analyser av temaer som finanssektorens økende makt over demokratisk valgte regjeringer, eskalerende topplønninger vs stagnerende kjøpekraft og de menneskelige konsekvensene av den hodeløse kuttpolitikken som mange land har iverksatt under påtrykk fra EU og IMF.
Last ned notatet her.
I en artikkel i forrige nummer av det svenske sosialdemokratiske tidsskriftet Tiden funderer økonomen Tony Johansson på om euroen egentlig er verdt å redde, selv om det skulle være mulig. Johansson påpeker at vi ikke bare har å gjøre med et «asymmetrisk sjokk» – altså en plutselig hendelse som rammer landene ulikt – men en «asymmetrisk trend»: uholdbare, strukturelle ubalanser.
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 7. mars 2012
Priser og kostnader i periferilandene har vokst raskere enn den sentrale aktøren i EU-dramaet: Tyskland. Produktiviteten i EUs periferiland har økt, men ikke nok til å bygge bro over forskjellen. Når valutakursene er låst, og samme rente gjelder alle, blir byttevilkårene mellom landene stadig mer problematiske. Johansson har vurdert den kvantitative betydningen for periferilandene. Enkelt uttrykt kan man si at eksportbedriftene har måttet betale en «ØMU-skatt» på 10–20 prosent (ØMU er den økonomiske og monetære union i Europa) – så mye har konkurransekraften deres blitt svekket siden innføringen av euroen.
Man kunne kanskje si at vi har fått forhold som er one-size-fits-Tyskland, eller rettere sagt tysk kapital. I Tyskland har de avtalte lønningene blitt holdt nede. Den tyske staten har også, etter gjenforeningen, gjennom sin «workfare»-politikk skapt et stort marked for svært lavlønnede yrker, helt tydelig for å disiplinere hele arbeidsstyrken.
Resultatet er at eurosamarbeidet helt fra starten har fungert som en feildimensjonert tvangstrøye for de landene i EUs periferi som i dag er i trøbbel. Altså ikke bare Hellas, men også blant annet Spania og Irland, som ikke hadde like stor grad av statlig gjeld.
Tony Johansson har i en annen sammenheng beregnet veksten i en rekke vestlige land i årene 1929–1934, altså de fem årene etter det store børskrakket. Land som lot valutaene sine styres av verdensmarkedet, og dermed tok smellen gjennom dyrere import, henter seg inn igjen. De landene som var bundet til gullmyntfoten eller på annen måte forsøkte å beholde faste valutakurser, forsøkte å gjenvinne konkurransekraft gjennom lavere lønninger. I disse landene økte arbeidsløsheten dramatisk, og den bet seg fast. De hadde dårlige eller katastrofale resultater i sin økonomiske utvikling. Dette bidro til bitter klassestrid i USA og til fascismens fremgang i Kontinental-Europa.
Når de europeiske elitene nå forsøker å presentere en vei ut av krisen, følger de helt motsatt kurs av det disse lærdommene skulle tilsi. Som for eksempel Dag Seierstad (og ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) påpekte i lørdagens Klassekampen, bør en krisepolitikk bygge på økning av reallønnene i store deler av Europa, noe som krever sterkere kollektive avtaler. I stedet mobiliseres EUs politiske institusjoner for nedskjæringer i offentlig sektor, oppheving av eksisterende lønnsavtaler og torpedert trygghet på arbeidsmarkedet, uten noen kompensasjon fra arbeidsgiversiden.
Slik blomstrer EU-systemets iboende dynamikk i krisepolitikk – kombinasjonen av markedsfundamentalisme og overstatlighet. Annerledes uttrykt: Bruken av politiske forum som er vanskelig å påvirke med demokratiske midler for å binde de europeiske folkene hardere til upopulære og urettferdige strukturer. Det er ikke bare i Hellas det skjer. I Irland ble det i forrige uke avslørt at det tyske parlamentet har fått tilgang til og diskuterte hemmelige dokumenter fra «troikaen» (EU-kommisjonen, IMF og ECB), angående et eventuelt «minibudsjett» for 2012, med nye nedskjæringer. Dette skjedde før dokumentene hadde nådd de irske folkevalgte.
Den tidligere Bundesbank-sjefen Hans Tietmeyer sammenliknet allerede på 1990-tallet åpenhjertig ØMU-konstruksjonen ved en «trykkoker uten sikkerhetsventil». I en slik koker sosiale og faglige rettigheter i stykker – gledelig, sett fra Tietmeyers ståsted. At landene kunne beholde suverenitet over skattepolitikk og lønnsmodeller, kalte han «en illusjon».
En dyp skjevfordeling av kostnader og risiko er bygget inn i utformingen av euroen og EU-institusjonene. Det store politiske mysteriet i dagens Europa er den bleke serviliteten til de sosialdemokratiske partiene som binder seg tettere til, og bruker sin kapital av tillit på, et politisk prosjekt som årelater potensialet de har som reformistiske partier i folkeflertallets tjeneste.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
Befolkningen i Hellas er rammet av en økonomisk og sosial krise som for kort tid siden framsto som utenkelig i Vest-Europa. Notatet ser nærmere på forestillingen om grekere som jobber for lite, pensjonerer seg for tidlig og bevilger seg en velferd de ikke har råd til.
Fakta forteller en annen historie enn myten om «den late greker».
Statistikken viser at greske arbeidere arbeider lenger, har kortere ferier og opplever stort arbeidspress. Offentlige trygde- og helsekostnader ligger under gjennomsnittet i EU.
Like fullt har landet blitt utsatt for en brutal sparepolitikk som har virket mot sin hensikt: Den greske statsgjelden er i dag større enn ved krisens utbrudd for 2 år siden.
Konsekvensene:
