AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 29.august 2012
I et verk av den svenske kollasjkunstneren Jan Stenmark står en gutt med et bredt glis foran speilet og knytter slipset. Teksten under lyder: «Hvem som helst kunne se at jeg befant meg på grensen til et nervesammenbrudd. Men jeg var ikke hvem som helst.»
Jeg kan nesten ikke høre et nyhetsinnslag om det norske boligmarkedet uten at det bildet popper opp. Norsk økonomi går i hovedsak forbløffende godt. Regjeringens håndtering av finanskrisens første faser har vært god. Sammenliknet med så godt som alle andre land i verden, er arbeidsløsheten lav og sysselsettingen svært høy. Men mens debattanter og politikere på høyresida fortsetter å spre myter om trygde- og eldrebølger, vokser et virkelig problem for den norske økonomiens framtid – den gjeldsbaserte prisfesten på boligmarkedet.
Gjennom årene har jeg holdt en del foredrag om krisen i verdensøkonomien. En av de figurene jeg pleier å vise, er utviklingen av den såkalte Shillerindeksen i USA. Den viser den inflasjonsjusterte verdien av en standardbolig over lang tid, helt fra 1890. Man kan se ganske store endringer i forbindelse med verdenskriger og konjunktursvingninger. Men fra slutten av 1990-tallet begynner en enorm oppgang uten sidestykke. Den fortsetter fram til begynnelsen av dagens krise. Når de ser diagrammet, forstår alle at noen bør ha forstått at det ville gå galt.
Men hvis man ser på endringene i kvadratmeterpriser i Norge, så viser de en så kraftig økning, fra begynnelsen av 1990-tallet, at den ekstreme amerikanske opp- og nedgangen til sammenlikning framstår som en mindre dump. Dette har satt tydelige spor i økonomien til norske husholdninger. Tall fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) viser at husholdningenes gjeld i forhold til disponibel inntekt lå på 200 prosent i 2010. Det er betydelig høyere enn land som USA, Storbritannia og Italia. Økningen i Norge har vært den kraftigste i den industrialiserte verden i årene 1999-2010.
Prisøkningen på boliger forklares ikke av at leilighetene har blitt mer bekvemme eller «avanserte». Det er ikke slik at vi betaler for mer forskning eller høyere kvalitet på tjenester som har blitt pløyd ned i hver kvadratmeter. Prisene stiger dels fordi produksjonen ikke holder følge med økende behov, dels fordi det finnes et spekulativt element i markedet. Nordmenn betaler i dag i gjennomsnitt tre ganger så stor del av inntekten sin for boligen, sammenliknet med på 1970-tallet. Den vanlige kjøperen i storbyene må betale mer for å ha et sted å bo – og tar opp nødvendige lån for det. Men lånet oppfattes også delvis som en investering i noe man venter vil øke i verdi.
Opphopningen av gjeld er god business for kreditor og mekler. Og det skaper samme type dynamikk som ved andre finansbobler. Aftenposten kunne 7. august rapportere at «Norske boliglån er trygg havn for USAs rike». I mangel på realøkonomiske muligheter kan DnBs «investeringsprodukter», der man kan plassere penger «i obligasjoner som er sikret med pant i norske familiers boliglån», virke interessante. Slik mates enda et spekulativt marked med de altfor rikes likvide midler, og risikoen pakkes inn i lag på lag av finansiell mystikk.
Stadig flere forstår at boligpolitikken må justeres. Høyresidens løsning er som vanlig «mer marked» – å avskaffe virkelige og oppdiktede reguleringer og håpe at tilbud og etterspørsel skal møtes i harmoni. Men bolig er ikke en vare man kan produsere, kjøpe og selge som elektronikkdings eller frukt. Boligmarkedet er uløselig knyttet sammen med byplanlegging, sosioøkonomisk struktur, og sparing og investering på samfunnsnivå. Hvis de problemene som nå truer med å skade norsk økonomi skal løses, kreves det politisk innsats som har til hensikt å stoppe den økende markedifiseringen av boligsektoren.
Det finnes ikke noen enkel løsning. Man må prøve ulike ting. For eksempel: Ta kommunalt ansvar for å bygge mer i ulike prisklasser, kutte en del av den kraftige statlige subsidieringen av boliglån over et visst nivå, og innføre nye eieformer der verdistigning ikke kan «tas med» og spekulasjon derfor utelukkes.
Uansett bør jo hvem som helst kunne se at det finnes mer fornuftige måter å sørge for at et grunnleggende menneskelig behov blir dekket.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
