I løpet av en hastig uke før jul ble 25 av 27 EU-land enige om en ny finanspakt, som blant annet innebærer et forbud mot budsjettunderskudd ut over 0,5 prosent av BNP. Storbritannia og Tsjekkia har valgt å stå utenfor, mens Irland er det eneste landet som har latt beslutningen gå via folket. Meningsmålinger viser at det ligger an til et irsk ‘ja’ i torsdagens folkeavstemning om hvorvidt landet skal ratifisere pakten.
Det uttalte formålet er å sikre en samordning av finanspolitikken, og å kunne gripe inn raskt overfor medlemsland som ikke overholder kravene om budsjettdisiplin. Det åpnes blant annet for å pålegge land som overskrider grensene straffebøter, og alle land skal forplikte seg til å senke statsgjelden som andel av BNP gradvis ned mot 60 prosent.
Dette er på papiret mye strengere krav enn de eksisterende budsjettreglene (som stort sett alle land brøt på 2000-tallet), og i praksis betyr dette altså at EU-landene for alle praktiske formål kommer til å ulovliggjøre motsyklisk politikk.
Avtalen inneholder formuleringer om at paktmedlemmene skal innføre budsjettbegrensningene i eget lovverk med «binding force and permanent character, preferably constitutional». Som Lukas Oberndorfer skriver i artikkelen «The Fiscal Compact Bypasses Democracy and the Rule of Law»: «[T]he current neoliberal crisis management can only be accomplished by cutting off formal democracy».
Flere irske fagforeninger har tatt sterkt til orde for et ‘nei’. Lederen i irske Handel og Kontor sier at dette ikke vil medføre en eneste ny jobb: «On the contrary it will legally lock down Irish economic activity at its current levels, and may even shrink domestic demand further leading to mass unemployment, decades of emigration and sow the seeds for future social conflict.»
En annen fagforeningsleder påpeker at «avtalen innebærer å lovfeste den samme nyliberale politikken som fikk oss inn i problemene.»
Økonomen Joseph Stiglitz har kalt EUs valgte kriseløsning for Europas «selvmordspakt», fordi den med nær sikkerhet vil føre til økt arbeidsløshet og ytterlige kutt i velferdsordninger. Kuttene som kreves for å redusere medlemslandenes budsjettunderskudd vil trolig måtte overstige 10 prosent av dagens nivå for offentlige utgifter. Å redusere gjelda til 60 prosent, som riktignok kan skje over flere år, vil innebære en rasering av offentlig sektor i mange land.
På toppen av dette forutsettes det at denne nedbetalingen skal gjennomføres i det som må forventes å bli en langvarig periode med stadig krympende BNP i mange land.
Jan Mønnesland skriver i artikkelen «Krisa i EU og Norge» om finanspakten: «Dette skjer ikke fordi en i EU mangler kunnskap. Det skjer fordi en ønsker den utviklingen som nå skjer. […] Dagens gjeldskrise har åpnet mulighetene for en kraftfull innsats for å virkeliggjøre målet om en hardhendt nedbygging av offentlig sektor og en omfattende utselging av offentlig eiendom. Den jernhånd som er benyttet fra EUs side for å tvinge dette fram, nærer liten tvil om at dette er en ønsket og villet politikk. At dette skaper enorme sosiale katastrofer i de berørte landene, oppfattes som mindre viktig. […] Det er all mulig grunn til å anta at det vil påvirke norsk debattklima når EU nå traktatfester nettopp en slik politikk for å bremse ned offentlig aktivitet.»
