Sigbjørn Johnsen kunne i går presentere statsbudsjettet i en situasjon da Norge klarer seg bedre enn de fleste andre land. Dette påpekte Johnsen tidlig i sin tale. Samtidig understreket han at «dette er et stramt budsjett som bygger opp under handlingsregelen for bruk av oljepenger i økonomien». Og dette framstår dessverre som regjeringens politiske hovedbudskap.
Budsjettet inneholder mange positive elementer. Den fortsatte satsingen på barnehager, med mer gratis kjernetid, videreføringen av maksprisen på samme nominelle nivå som 2010 og av de øremerkede tilskuddene til etablering av nye plasser, viser tydelige ambisjoner om å utvide velferden.
Dette er ikke et kuttbudsjett, noe som muliggjøres av at arbeidsledigheten er lav og sysselsettingen høy. I Norge er den helt nødvendige sysselsettingen i offentlig sektor heldigvis skjermet fra store kutt. Men hva med nødvendige velferdsløft framover?
Budsjettet innebærer ifølge regjeringens beregninger, at veksten i privat konsum vil være 3,5 prosent i 2011, mot 2,1 prosent vekst i offentlig konsum. Det er i tråd med regjeringens langsiktige strategi. Men er det prioriteringer som er i tråd med de ambisjoner som en rødgrønn regjering burde ha – og som trengs for å nå de resultatene som rødgrønne velgere forventer?
KS påpeker at de økte bevilgningene til kommunesektoren i all hovedsak vil gå til flere pleietrengende og større pensjonsutgifter. Det vil si, at det ikke blir satsinger på utvidet service eller forbedret kvalitet. Samtidig vil nordmenn, og særlig de som har mye i lommeboka fra før, få enda mer penger til privat forbruk. Dette er et valg av politisk kurs, som vil merkes lokalt, på en måte som vil kunne gjøre det vanskeligere for regjeringen å hevde at det er store forskjeller mellom de politiske blokkene her og nå.
Det er vanskelig å se at et skikkelig velferdsløft kan la seg forene med regjeringens skattestopp som politisk tvangstrøye. Skattestoppet innebærer at regjeringen gir fra seg et avgjørende virkemiddel for å styre ressurser – ikke minst arbeidskraft – fra privat tjenesteyting til offentlige velferdstjenester. Skattestoppet viser att den politiske debatten føres på høyresidens premisser.
Statsbudsjettet kan oppfattes som et budsjett for grå forvaltning mer enn rødgrønne visjoner. Det er uten tvil lett å finne punkter hvor høyrepolitikk ville vært negativ for landet, men ikke like lett å se hva som egentlig er regjeringens positive politiske prosjekt. Hva vil man huske som hovedsatsningen? Hvilken fortelling om det framtidlige Norge er det som budsjettet prøver å virkeliggjøre? Skal det å komme nærme referansebanen for bruk av avkastingen fra oljefondet virkelig være regjeringens viktigste politiske prosjekt?
Til tross for at Norges økonomi på makronivå klarer seg godt, gjør ikke regjeringen det i meningsmålingene. Det uklare ved hvordan denne regjeringen ønsker å forandre Norge kan være en viktig årsak. Kanskje gambler Sigbjørn Johnsen og regjeringen på å «spare» satsninger til seinere, nærmere valget. Det kan bli et dyrkjøpt feilgrep. Uten entusiasme blant egne velgere, vil ikke Jens Stoltenbergs mannskap kunne vinne i 2013. Da er det stor risiko for at høyresiden tar over i Norge, som i Danmark og Sverige.
Ali Esbati
Økonom i Manifest Analyse
