Fra Manifest senter for samfunnsanalyse
Ved Magnus E. Marsdal, leder
Til regjeringen
Ved statsminister Jens Stoltenberg
Oslo, 29.11.2010
Statsministeren lanserte under LO Stats Kartellkonferanse (A) regjeringens hovedargument for å stramme inn uføres alderspensjon med levealdersjustering og (B) en mekanisme for å hindre at dette i framtiden gir økt ulikhet i alderdommen og relativ fattiggjøring av uføre pensjonister. I tillegg forsikret statsministeren at ingen skal få mindre enn de har i dag.
A) Argumentet for levealdersjustering
Argumentet for levealdersjustering av uføres pensjon, er at noen uføre kan komme bedre ut enn AFP-pensjonister hvis de ikke levealdersjusteres. Stoltenberg brukte et tenkt eksempel, her gjengitt av Avisenes nyhetsbyrå:
«Et eksempel med to 64-åringer som har hatt klin like jobber fra de var 22. Den ene tar fleksibel AFP eller folketrygden, den andre går til legen og blir ufør. Den siste vil leve hele resten av livet med mer i inntekt enn den som ikke ble ufør. Dette er ikke rimelig, slår Stoltenberg fast.»
Stoltenbergs poeng var at disse to 64-åringene skulle ha kliss lik situasjon, de hadde jobbet like lenge og hadde begge noen helseplager, men likevel får ulikt utfall som alderspensjonister, fordi den ene får AFP, den andre blir erklært medisinsk ufør. Dette er ikke rimelig, sier statsministeren, og derfor kan ikke uføre skjermes fullt ut mot levealdersjustering av alderspensjon.
B) Mekanismen mot økende ulikhet
Mange kritiserer forslaget om levealdersjustering for å være usosialt, urettferdig og ramme fattige mennesker i vårt samfunn. LO-kongressen i 2009 vedtok: «LO kan heller ikke akseptere at levealdersjustering innføres for uføre. De har ingen mulighet for å jobbe lengre for å unngå tapet.»
Stoltenberg kommer nå denne kritikken i møte ved å antyde en mekanisme som i framtiden kan hindre økt ulikhet. I stedet for å innføre skjerming av uføres alderspensjon nå, vil han vente og se. Først hvis/når de friske yrkesaktive har begynt å unngå levealdersjustering ved å stå lenger i arbeid, vil ulikhetene øke. Og da kan det komme på tale med skjerming, så også uføre får motvirket noe av innstrammingen.
Manifest Analyse ønsker å bidra til en presis og virkelighetsnær debatt om denne saken. Vi har derfor skrevet syv spørsmål til statsminister Jens Stoltenberg, som vi håper statsministerens kontor finner tid til å besvare.
1) Er statsministeren enig i at levealdersjustering av uføres alderspensjon ikke er vedtatt innført, men skal opp til behandling i Stortinget når Regjeringen snart legger fram sitt forslag?
I forbindelse med Kartellkonferansen uttalte statsministeren: «Det skal ikke være levealdersjustering av uførepensjonen, men alderspensjonen. Det er vedtatt.» Det er viktig å presisere at dette ikke gjelder uføres alderspensjon. Om den finnes kun et midlertidig vedtak i påvente av lovforslaget som enn å ikke er kommet, hvilket ble presisert i Arbeidsdepartementet skrev i sin pressemelding om dette 5.3.2010.
I den offentlige debatten synes flere nå å tro at levealdersjustering av uføres alderspensjon allerede er vedtatt. Det vil være positivt for debatten om statsministerens kontor rydder opp i denne misforståelsen.
2) Når regjeringen garanterer at ingen uføre skal få mindre (i alderspensjon) enn de har i dag, mener dere da at ingen skal få mindre pensjon i prosent av inntekt?
Det er skapt forvirring rundt dette. Men det synes åpenbart at både levealdersjustering og andre foreslåtte innstramminger vil redusere uføres pensjon regnet som prosent av inntekt. Hvis man går fra 64 prosent av inntekt til for eksempel 54 prosent, har man gått ned. Ikke opp.
3) Hvis de to 64-åringene i eksemplet brukt på Gol står i helt lik situasjon, skulle ikke dag begge fått innvilget uføretrygd?
Det framsto som sentralt for statsministerens argument at disse to var i helt lik situasjon, og at det derfor blir urimelig at de får ulikt utfall i pensjonssystemet. Men hvis de var i lik situasjon, skulle begge hatt uførepensjon, og dermed skyldes urimeligheten statsministeren peker på en saksbehandlingsfeil.
4) Kan statsministeren vise til noe eksempel fra virkeligheten på det tilfellet han argumenterer ut fra – med to 64-åringer som jobber side om side inntil en dag den ene blir ufør og den andre tar AFP?
Forutsetningen for uføretrygd er ett års sykemelding. Deretter tar det gjerne ett år, minst, før man har kommet fram til innvilget uføretrygd. Vanligvis vil den 64-åringen som går over på uføretrygd ha vært på 50 prosent uførhet og eller arbeidsavklaringspenger over flere år. Mange opplever statsministerens tenkte eksempel som lite forankret i virkelighetens arbeidsliv.
5) Kan fokus på et konstruert eksempel med to 64-åringer kan flytte oppmerksomheten vekk fra virkelighetens uføre?
Dette handler om hvilke skillelinjer i samfunnet som skal vektlegges i regjeringens politikk. Vi vet at uførestatistikkene er preget av sosial ulikhet, på samme måte som arbeidshelse og levealder.
• Levealdersforskjellen (blant menn) mellom en renholder og en arkitekt ligger rundt 10 år, ifølge SSB.
• Sjansen for å bli medisinsk ufør er fire ganger høyere for en med kun grunnskole som en med universitetsutdanning, ifølge SSB.
• Lavinntektsgrupper rammes mye hardere enn andre. 69 prosent av nye uføre i 2005 hadde en årsinntekt mellom 122.000 og 299.000 kroner, ifølge Uførepensjonsutvalget.
• Forventet levealder for uføre ligger rundt åtte år lavere enn for yrkesaktive, ifølge en Fafo-studie fra 2000.
Dermed har innstramming av uføres rettigheter en tydelig «klasseprofil» – den vil statistisk ramme mange innen LOs medlemsgrupper langt hardere enn mer privilegerte sjikt. Derfor vedtok LO-kongressen i 2005 om levealdersjustering av alderspensjon:
«Det er urimelig om økt levealder blant høylønte skal medføre endringer som mest berører grupper med tungt arbeid og kanskje lavere lønn. […] Dette innebærer at LO ikke godtar en ensidig og automatisk levealdersjustering.»
Spørsmålet er om ikke regjeringen risikerer å legge for lite vekt på de store forskjellene i levealder og arbeidshelse som finnes mellom arbeidere og dominerende grupper, hvis regjeringen velger å framheve en tenkt interessemotsetning mellom arbeidere, altså mellom de to 64-åringene i Stoltenbergs eksempel.
Videre er det slik at de mange som blir uføre i 50-årene vil rammes like hardt av levealdersjustering som den tenkte 64-åringen. Det samme gjelder hun som blir syk og arbeidsufør som 30-åring. Spørsmålet er om ikke disse, virkelighetens uføre, kommer i bakgrunnen hvis debatten skal fokuseres på det tenkte eksemplet med de to 64-åringene.
6) Hvordan skal de uføre kompensere for den økte ulikhet i alderdommen som utvikler seg når mange friske møter pensjonsreformen ved å spare i private pensjonsfond og ved økte tjenestepensjoner i bedriftene?
Når Folketrygdens ytelser strammes inn, forventer den private forsikringsbransjen i Norge at mange av dem som har råd til det vil møte dette med økt privat sparing (ikke nødvendigvis i pensjonsprodukter, men i ulike former for sparing). Et eksempel på denne forventningen fra TV 2, 22.9.:
«I fremtiden vil Folketrygden sannsynligvis ikke kunne hjelpe deg til å opprettholde den levestandarden du er vant til. Derfor er det opp til deg selv å spare deg frem til en god pensjon. – Pensjonssparing er friheten til å velge når man skal slutte å jobbe, sier Sidsel Sodefjed Jørgensen, forbrukerøkonom i DnB NOR.»
Men hvem er det som har råd til å legge opp penger privat og kjøpe «frihet til å velge når man skal slutte å jobbe»? Det er de friske som har full jobb og solid inntekt. Ikke de medisinsk uføre.
Videre vil fagbevegelsen i privat sektor nå prioritere å få på plass mer solide ordinger med tjenestepensjon i bedriftene, for å sikre en tryggere pensjonsøkonomi når Folketrygden strammes inn. Hvem kan trygge seg med bedre tjenestepensjon? De friske som har ansettelse, ikke de medisinsk uføre.
En stor forskjell på å bli alderpensjonist og å bli medisinsk ufør, er at det første planlegger man for. De fleste sikrer at lån er noen lunde nedbetalt, de sparer opp privat pensjon, eller på andre måter justerer de situasjonen slik at pensjonisttilværelsen blir økonomisk trygg. Denne muligheten har ikke de uføre.
Den mulige utjevningsmekanismen statsministeren foreslo i sin tale på Gol, vil kun ta hensyn til ulikhet innen Folketrygden helt isolert. Men ulikheten vil utvikle seg også gjennom privat tjenestepensjon og privat sparing. På begge disse områdene vil de medisinsk uføre stå med få eller ingen muligheter. Det er de svakest stilte som taper mest hvis vi strammer inn på universelle velferdsordninger.
7) Vil statsministeren utsette innføring av levealdersjustering av uføres alderspensjon, fram til vi vet mer om hvordan nytt pensjonssystem slår ut?
I sin tale for Kartellkonferansen vektla statsministeren den store usikkerheten knyttet til både levealderens utvikling og hvordan pensjonsinnstrammingene vil påvirke yrkesaktives avgangsmønster. Dette ble anført som argument for å vente med skjerming av uføres alderspensjon mot levealdersjustering. Samtidig var hovedargumentet for levealdersjustering at det blir urimelig hvis den uføre 64-åringen får mer som pensjonist enn AFP-kollegaen som har jobbet like lenge (se ovenfor).
Regnestykket statsministeren baserer sitt eksempel på er lagt til årstall 2025, opplyser Statsministerens kontor. Det vil si når levealdersjusteringen har fått virke i 15 år. Dette årstallet sa statsministeren ingenting om i sin tale. Men først da er det påpekte problemet en mulig realitet for 64-åringene i det tenkte eksemplet. Dermed burde det de nærmeste 15 år, i tråd med statsministerens argumentasjon overfor Kartellkonferansen, ikke finnes noen grunn til å innføre levealdersjustering av uføres alderspensjon.
Hvordan man håndterer usikkerheten, framstår som et politisk valg: Skal man innføre innstrammingen av uføres alderspensjon og så vente og se hva det blir til med skjerming, eller skal man la tvilen komme de uføre til gode og vente og se om det blir nødvendig med levealdersjustering? I dette veivalget ligger harde realiteter for de uføre, som nå risikerer betydelige kutt i sine ytelser som prosent av inntekt. Samtidig ligger det trolig betydelig politisk symboleffekt for regjeringen i denne saken.
Magnus E. Marsdal
Leder ved Manifest senter for samfunnsanalyse
Brevet er publisert i Klassekampen 1.12.2010
