Rapport 3-2014

EU og USA forhandler for tiden om en omfattende handels- og investeringsavtale, kalt «Transatlantic Trade and Investment Partnership» (TTIP).

Avtalen tar sikte på en omfattende avregulering av økonomiene på begge sider av Atlanterhavet. I tillegg til å redusere allerede lave tollsatser, er målet å fjerne et stort antall såkalt «tekniske handelshindringer». Eksempler på dette kan være nasjonale miljø- og sikkerhetsstandarder, krav om merking av produkter eller regler for offentlige innkjøp. Mange frykter at dette vil bidra til et «kappløp mot bunnen».

Det mest dramatiske punktet i forhandlingene, der kritikken også er sterkest, er avtalens foreslåtte tvisteløsningsmekanisme mellom investorer og stater (forkortelse ISDS). Dette er et privat tvisteløsningsorgan som nedsettes fra sak til sak, og som vil operere på siden av de nasjonale rettssystemene og det eksisterende tvisteløsningsorganet i WTO. Det innebærer at multinasjonale selskaper kan saksøke stater for erstatning dersom det fattes politiske beslutninger som kan redusere «den framtidige avkastningen» på et selskaps investeringer. Næringslivet ønsker at dette punktet inkluderes i avtalen. Målet med å inkludere en tvisteløsningsmekanisme kan derimot vanskelig forklares med at det er en forutsetning for økte investeringer på tvers av Atlanterhavet.

For å oppnå støtte i opinionen i EU og USA, har EU-kommisjonen utarbeidet en rekke regnestykker som anslår at en gjennomsnittlig husholdning vil få økt kjøpekraft som en konsekvens av avtalen. Norske myndigheter legger også til grunn at avtalen vil føre til økt økonomisk vekst og nye arbeidsplasser. Disse anslagene har blitt kritisert fordi de ensidig tar hensyn til fordelene, men ignorerer omstillingskostnadene.

Regjeringen har foreløpig tatt lite hensyn til kritikken som har blitt fremmet mot avtalen, men har sagt at den ikke kommer til å bestemme seg for hva Norge skal gjøre før avtalen er ferdigforhandlet mellom EU og USA.

Venstresidens tankesmie