«Grådighetens pris. Svekket fagbevegelse og redusert lønnsandel etter 1980»
Over hele Europa er lønninger, pensjoner og faglige rettigheter under angrep. Innstrammingen presenteres som krisetiltak, og synes å henge sammen med en forestilling om at vanlige ansatte over lang tid har vært for kravstore, og at befolkningen har «levd over evne». I et slikt perspektiv blir fagbevegelsens forsvar for ansattes lønn og rettigheter en del av sykdommen som må kureres.
I vår nye rapport undersøker vi faktagrunnlaget for slike forestillinger og kuttpolitikken de støtter opp om.
Vi viser hvordan tiårene fram mot kriseutbruddet heller er preget av stikk motsatte økonomiske trender, nemlig at en stadig høyere andel av verdiskapningen har gått til kapitaleierne og at andelen fagorganiserte i OECD-landene er halvert.
Vi mener at poengene i denne rapporten peker i retning av følgende konklusjoner:
- Norge må ikke møte krisetendenser i økonomien med lønnskutt eller andre tiltak for å redusere andelen av norsk verdiskaping som tilfaller folk flest
- Norge skal ikke bidra til å fremme slike tiltak overfor andre land, heller ikke indirekte ved å la Pengefondet stille slike krav på vegne av Norge som kreditor
- Fagorganisering er en positiv faktor for økonomien og bør oppmuntres i møtet med den økonomiske krisa
