Enda en bølge
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 05.01.2011
I dag samles politikere, investorer og synsere på Operaen i Oslo, under NHOs bekymrede ledelse, for å høre om «Velferdsfellen» som nordmenn har latt seg fristes inn i. Velferdsstaten rammes nå ifølge NHO av tre bølger. Eldrebølgen, migrasjonsbølgen – og trygdebølgen. Den siste «følger av at en stadig større andel av befolkningen er utenfor arbeidslivet,» skriver NHO.
Dette er en «interessant» påstand, siden det ifølge fritt tilgjengelig statistikk er en stadig større andel av befolkningen som er innenfor arbeidslivet.
Norsk sysselsetting er ikke bare høyere enn i nesten alle andre land i verden, men også høyere dette tiåret enn det forrige og tiåret før det.
Man kan også se på SSBs siste statistikk om hvor stor andel som klarer seg på egen inntekt. Denne andelen har de siste årene stadig økt. Andelen med hovedinntekt fra offentlige ytelser falt samtlige år fra 2004 til 2008 og var da lavere enn 15 år tidligere. Altså det motsatte av NHOs budskap.
«Problemformuleringsprivilegium» innebærer makten til å formulere et samfunnsproblem på en slik måte at løsningene framgår av selve beskrivelse. Det er dette NHO sikter mot når man skriver at «dagens ordninger er ikke bærekraftige» og at «velferdsstaten har et finansieringsproblem».
Nå utgjør faktisk de samlede kostnadene for «sosial beskyttelse» i statsbudsjettet en lavere andel av BNP enn på begynnelsen av 1990-tallet. Og da snakker vi om fastlands-BNP. Resultatet drives ikke av at «vi har skjøtet på med oljepenger», som NHO passer på å slenge inn i storytellingen sin om «Velferdsfellen».
Men hva med «eldrebølgen»? Ja, det kommer til å være flere eldre per yrkesarbeidende i noen tiår i fremtiden. En informert samfunnsdebatt bør handle om hvordan man skal planlegge for dette. Hvordan skal man bygge nytt og bygge om for å møte behovene? Hvordan skal man legge til rette for en omstilling av arbeidsstyrken? Hvordan legger man til rette for mer innovasjon og bedre organisasjon innen eldreomsorgen?
Dette er perspektiver som kommer i skyggen i NHOs problemformulering. Med den blir i stedet det at vi forventes å leve lenger og bli rikere, et finansieringsproblem for velferdsstaten. Det skyldes underliggende premisser i resonnementet: de samme skattesatsene og større forskjeller.
Like før jul kunne VG, på grunnlag av en «fremtidsanalyse» fra NHO, fortelle at «eldrebølgen vil koste så mye at Ola og Kari må betale 32 000 kroner mer i skatt i året» i perioden 2030-2060. Det NHO da snakker mindre om, er at de fremskrivningene man bygger regnestykkene sine på, også innebærer en betydelig inntektsøkning. I rapporten «Fortsatt råd til felles velferd?» analyserer Manifest Analyse felles finansiering av de økte kostnadene for «eldrebølgen» og for forbedret standard. Med en mer balansert utvikling av offentlig og privat forbruk, får man et scenario der medianlønnen etter skatt i 2060 ligger på 516.000 kroner (med dagens priser), opp fra cirka 300.000 kroner.
NHOs fokus er likefullt at man vil betale flere kroner i skatt, ikke at man vil beholde mye mer etter skatt. Med denne problemformuleringen ville vi altså i dag ikke tenke på hvor mye vi har på kontoen, men i stedet vemodig tenke på hva vi hadde hatt hvis skatten lå på samme nivå som i 1960. Og så ville vi samtidig tenke bort det vi har fått av forbedret offentlig velferd.
Det kan til sammen se ut som at NHO, med påstandene sine om «trygdebølgen», prøver et støttegrep i kampen om problemformuleringsprivilegiet: Å forsøke å etablere et faktaformuleringsprivilegium. Å ganske enkelt gjenta noen uriktige eller upresise opplysninger helt til de blir oppfattet som selvsagte.
Dette innbyr til refleksjon over bærekraften, ikke i de offentlige finansene, men i det offentlige ordskiftet. Mange venter seg nok et mindre avslappet forhold til fakta fra en aktør som NHO. Det gjelder antagelig også politiske journalister og kommentatorer, som står i fare for å bidra til velferdspolitisk mytedannelse.
Men dette er også en tankevekker for venstresiden. Fakta er viktig – men isolert setter de ikke spor. Det hjelper lite å ramse opp tall hvis de ikke er en del av en større fortelling om hva velferdsstaten er, hva den skal være og hvor den skal ta veien.
Ali Esbati
Økonom
