Det er de som har mest å kjempe for som lar være å bruke stemmeretten.
AV MAGNUS E. MARSDAL
Trykt i Klassekampen 26.09.2009.
I NRK radio hørte jeg professor Frank Aarebrot. Det var dagen etter valgdagen. Temaet var hjemmesitting.
Sofapartiet er blitt en politisk gigant – nesten jevnstort med vårt største parti. Av 3,5 millioner stemmeberettigede, var rundt 850.000 hjemmesittere, til tross for tidenes «valgthriller». Til sammenligning stemte litt under 950.000 Arbeiderpartiet. Sofapartiet fikk 235.000 flere velgere enn Frp og ble større enn Høyre, KrF og Venstre til sammen.
Frank Aarebrot synes det bare er sunt at en av fire ikke gidder å stemme. Han mener valgdeltakelsen er mer enn høy nok: «Så lenge den er over 50 prosent, så er jeg lykkelig.» Dette var de beroligende ord fra Bergens professor i sammenliknende politikk til Her og nås mange lyttere. Frank mener for høy valgdeltakelse er «et sykdomstegn». Han anser 70 prosent som passende nivå, men «vil nok kalle et land demokratisk selv om valgdeltakelsen er under 50 prosent.»
Under denne ubekymrede holdningen synes å ligge en forestilling om at en valgdeltakelse på 50-70 prosent uansett gir et representativt uttrykk for folkeviljen. Som om det er tilfeldig hvem som ikke stemmer. Men hvem som blir hjemmesittere er ikke tilfeldig.
Sannheten er at hjemmesitterne statistisk sett har lav utdanning. Sannheten er at Sofapartiet er særlig overrepresentert blant ufaglærte arbeidere, og enda mer blant de arbeidsløse. Med andre ord: Det er særlig de dominerte og underprivilegerte – de som har mest å kjempe for – som lar være å bruke stemmeretten. Hjemmesittere rapporterer også mye mer utilfredshet med jobben enn gjennomsnittsvelgeren gjør.
Det er når en selverklært sosialdemokrat som Frank Aarebrot ubesværet uttaler at utbredt hjemmesitting er uproblematisk, at jeg tenker på den gradvise ødeleggelsen av den sosiale bærebjelken i det demokratiske prosjektet.
Hva sikter jeg til? Jeg sikter til at venstresidens demokratiprosjekt aldri var blindt for samfunnets grupper og interesser. Demokratiet var de dominertes metode for å bedre sine kår, ofte imot de dominerendes vilje. Når forståelsen av det sosiale elementet – eller «klasseperspektivet», så marxistene henger med – forsvinner, står vi igjen med et stadig mer sterilt formaldemokrati.
Det borgerlige demokratiet blir et tynt skall, som kanskje smaker søtt, men som ikke kan skjule samfunnets bitre kjerne av sosial urett og økende maktforskjeller. Over hele Vest-Europa rammes valgsystemet som arbeidsfolk i sin tid sloss for av gradvis synkende valgdeltakelse. Samtidig som klasseskillene vokser.
Det verste eksemplet er parlamentsvalget til Den europeiske union. Slovakias valgdeltakelse i 2009: 19,5 prosent. Litauen: 21 prosent. Polen: 24,5 prosent. Gjennomsnittet ligger på 43 prosent – EU iscenesetter et nesten meningstomt valgritual der demokratiets sosiale bærebjelke ikke lenger eksisterer.
Dette er også det logiske utfallet når eliteresponsen på allmenn stemmerett er å flytte beslutningene lengst mulig vekk fra reelt folkevalgte forsamlinger (hvilket er EUs forretningsidé, så å si, en tjeneste Unionen tilbyr de ulike landenes elite).
Det var ikke alltid slik. Som Frank Aarebrot må vite fra egen undervisning, var det sosiale elementet hos Aristoteles innvevd i selve definisjonen av demokrati, som han angir i den aller første studie i sammenlignende politikk. Aristoteles definerte «demokrati» som samfunn styrt av «de frie og fattige, som er i flertall», mens «oligarki» defineres som samfunn styrt av «de rike og adelige, som er i mindretall».
Som vi ser, står de sosiale kriteriene – fattigdom, rikdom, familiebakgrunn –sentralt i disse definisjonene. For athenerne, om ikke for Aarebrot, inngikk spørsmålet om de underprivilegertes politiske stilling i selve definisjonen av «demokrati».
Vest-europeiske samfunn beveger seg nå i retning minimumsdemokrati. Demokrati som formalt system. Demokrati slik Høyre liker det. I et slikt demokrati er det uproblematisk om en Silvio Berlusconi eier alle TV-stasjonene, for «ytringsfrihet» har ikke noe med arbeidsfolks reelle adgang til den politiske offentligheten å gjøre.
Kampen for ytringsfrihet blir i minimumsdemokratiet redusert til en parodi: Heroisk strid for privatstyrte massemediers rett til å publisere krenkelser av minoriteter (og da særlig muslimer).
Athenske demokrater så det annerledes. Ved siden av «ytringsfrihet» i betydningen fravær av hindringer for å tale fritt om hva som helst («parrhesia»), hadde athenske demokrater et begrep («isegoria») for likhet i adgangen til offentlig ytring.
Det demokratiske idealet knyttet til ytringsfrihet var ikke kun å oppfylle formelle kriterier for frihet, men også den aktive deltakelsen til vanlige arbeidsfolk i den demokratiske prosessen. I det norske demokratiets vokabular finnes intet ord tilsvarende athenernes isegoria.
Den samfunnsformende arbeiderbevegelsen utformet en visjon om noe større og bedre enn elitenes minimumsdemokrati. Sosialdemokrati, kalte man det. Når Frank Aarebrot synes blind for det sosiale elementet i det demokratiske prosjektet, er han knapt noen sosialdemokrat.
Men han er i godt selskap. Verken høyre- eller venstrepartiene synes i dag å være følsomme for at i den sosiale sammensetningen av hjemmesittergruppen – i det faktum at de som velger å ikke bruke sin stemmerett er de fattige, de arbeidsløse, de mest dominerte – ligger det, for et selverklært demokrati, noe skandaløst.
Magnus E. Marsdal
Utreder, Manifest senter for samfunnsanalyse
