Ulikheten øker i Reinfeldts Sverige – Høyre vil føre samme politikk i Norge
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen, 19.desember 2012
De siste årene har det blomstret opp en voldsom omsorg for velferdsstatens historie og framtid på den norske høyresida. Den mest omsorgsfulle av alle ser ut til å være lederen for tankesmia Civita, Kristin Clemet, som omtrent en gang i uka forteller historier om politisk konsensus rundt velferdsstatens framvekst, samtidig som hun foreslår at nye gartnere skal ta over for å frisere kantene forsiktig for å gjøre ting litt mer stilig og framsynt.
I Dagens Næringsliv 29. november hyller Clemet for eksempel den nordiske modellen, men bekymrer seg over «reformvegringen» til Jens Stoltenberg og venstresida. For det trengs en «jevnlig overhaling» hvis modellen skal fortsette å fungere, mener hun. Dette har man ikke bare forstått i Civita, men også i Sverige og Danmark. I Sverige, skriver Clemet, har man gjort likheten «litt mindre». Men: «Til gjengjeld er effektiviteten i økonomien i sterk bedring, noe som øker veksten og legger grunnlag for større likhet siden, fordi flere kan komme i arbeid».
Ifølge OECD har økningen av ulikhet i Sverige vært en av de aller raskeste i den industrialiserte verden siden begynnelsen av 1990-tallet. Siden regjeringen Reinfeldt tok over i 2006, har man jobbet hardt for å styrke denne trenden. Mens den rikeste tiendedelen av befolkningen økte sin disponible inntekt med 56.000 kroner i perioden 2006–2010, ble de fattigstes allerede lave inntekter redusert. I samme periode, som en direkte effekt av denne politikken, økte andelen som lever med «langvarig lav økonomisk standard» dramatisk, fra rundt 3,5 prosent til nesten seks prosent. Man må være sterk i troen hvis man hevder at dette «legger grunnlag for større likhet seinere».
Reinfeldtregjeringens «arbeidslinje» har foreløpig sørget for at arbeidsløsheten er høyere og sysselsettingsgraden lavere enn da de tok over. Det som framfor alt har økt, er ungdoms- og langtidsledigheten. Ifølge ferske tall fra den svenske Arbetsförmedlingen var arbeidsløsheten 7,8 prosent i 2012, og den antas å stige i både 2013 og 2014.
Den svenske regjeringen har styrt etter samme idé som Clemet og høyresida i Norge vil ha som ledestjerne for norsk politikk: Å gjøre det «mer lønnsomt å arbeide», det vil si å dele ut økonomiske straffer til alle som er arbeidsløse, syke eller uføre; noe som kompletteres med ekstra belønning til alle som har stor formue. Det sier mye at Clemet – med støtte i The Economist, som tidligere har utnevnt fagforeninger i offentlig sektor til framskrittets hovedfiende – kaller dette for en «overhaling», der «de offentlige tjenestene er opprettholdt, mens skattene og stønadene er litt redusert for å styrke arbeidslinjen».
En internasjonal studie konstaterte i år at forverringen i svenske velferdsordninger har vært «bemerkelsesverdige». Faktiske utbetalinger ved arbeidsløshet har gått fra nest høyest i verden i 2005 til å være under gjennomsnittet i OECD. Mer enn hver tredje arbeidsløse får ingenting. Og reglene for å få økonomisk støtte ved langvarig sykdom er nå de strengeste i hele OECD. Systemskiftet som har blitt gjennomført i Sverige, er delvis selvforsterkende. De som rammes, er først og fremst mennesker som allerede har det vanskelig. Hos den majoriteten som for øyeblikket ikke har havnet utenfor, oppstår det gjerne en slags selvgod engstelse. Distansen til dem som rammes, skaper illusjoner om egen fortreffelighet. Man klemmer hundrelappene fra den lavere skatten litt hardere i neven. Og hos dem som har havnet utenfor: bitterhet og resignasjon.
Slik gjennomføres angrepet mot (den fortsatt populære) velferdsstaten smartere – man undergraver snarere enn stormer. Men iblant skinner de prinsipielt svært langvarige endringene igjennom også i den offisielle, polerte retorikken. Som når Fredrik Reinfeldt i et intervju fem år etter at han tok over kommenterte kritikken om at mange arbeidsløse ikke lenger får hjelp: «Det som skjer, er at folk finner andre måter å forsørge seg på … Man får støtte og hjelp av foreldrene, partneren eller på en annen måte».
Det er nettopp denne situasjonen – den maktesløsheten og underordningen den skaper – som den nordiske velferdsmodellen en gang ble bygget opp for å unngå. Det er dette valgkampen bør handle om.
Ali Esbati
Økonom, Manifest senter for samfunnsanalyse
