AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 13.07.2011
«Støtt en greker – bli fadder allerede i dag». Jeg får en av meldingene som spres rundt som humor. Man skal hjelpe «Kostas», siden han «risikerer forferdelige ting som å betale skatt, jobbe mer enn sju timer, ikke kunne gå av med pensjon når han blir 50» og så videre, ved å «sende ’souvlaki’ på SMS».
Det er lett å sette latteren i halsen. Vi tåler å høre noen faktaopplysninger en gang til. Grekerne jobber flere timer enn alle andre europeere. Den reelle gjennomsnittlige pensjonsalderen i Hellas er om lag 62, høyere enn gjennomsnittet i EU. Men mange medier har i stedet slapt formidlet misforståelser og rykter.
Den britiske tankesmien «Relationships foundation» publiserte nylig en rapport med statistikk om presset på husholdninger i ulike europeiske land. I Norge fikk noen medier med seg i notisform at nordmenn har det best. Vel bekomme! Ser man nærmere på Hellas, framtrer et helt annet bilde enn gnålende, ouzodrikkende latsabber. Andelen husholdninger som har problemer med å få endene til å møtes, er en av de høyeste. På listen over tunge boligkostnader ligger Hellas helt på toppen. Nesten en fjerdedel av husholdningene må betale over 40 prosent av disponibel inntekt til bolig.
Hellas topper også en sammensatt indeks over arbeidspress. Grekere jobber ofte i helger og om netter, de har liten mulighet å tilpasse arbeidstiden, de opplever svært mye stress på jobben, og de sliter med å kombinere jobb og familiekrav. Det sistnevnte kan ses i forbindelse med at det i Europa er grekere, nest etter irlenderne, som bruker mest tid på å ta hånd om eldre eller funksjonshemmede slektinger.
Vanlige grekere har med andre ord levd med små marginer. Den første runden med nedskjæringer innebar lavere pensjoner, lønnsreduksjoner på opp mot 30 prosent i offentlig sektor og flere regressive skatteøkninger. Arbeidsløsheten økte dramatisk, til 16 prosent, og økonomien krympet. Nå skal vanlige lønntakere presses ytterligere, samtidig som offentlig eiendom for om lag 500 milliarder kroner skal selges.
Vilkårene for «redningspakken» innebærer ikke at Hellas «sparer» penger. Samtidig som Hellas sitter fast i euroens stålgrep, synker den innenlandske etterspørselen når lønnene presses og arbeidsløsheten risikerer å øke enda mer. Nedskjæringene vil kunne senke produktiviteten i den greske økonomien, for eksempel ved at enda flere må ta hånd om eldre slektninger. Eller, som allerede rapportert, at korrupsjon vokser på flere områder; leger og sykepleiere som vil ha betalt under bordet.
De tyske og franske bankene som har tjent godt på å skape lånefinansiert vekst i Hellas, vil altså, ved hjelp av statlige muskler, legge kostnaden for kredittapene sine på vanlige grekere – også morgendagens grekere.
Lånearrangementet er det motsatte av økonomisk opprydding og omstrukturering. I stedet for at fiktive verdier skal strykes og investeringer i produktiv virksomhet støttes, reduseres landets evne til å komme på fote, mens rentene på refinansiering av lånene blir skyhøye. Det er en slags hvitvasking til fordel for de økonomiske elitene. Man kan erstatte giftige låneavtaler med friske penger og forretningsmuligheter. Det er som å vifte med et eierbevis i Monopol for å kreve framtidige inntekter fra statlige selskaper og nasjonal kulturarv, eller for å pådytte grekerne merkelige militære avtaler som tvinger dem til å kjøpe franske fregatter og tyske ubåter til overpris.
For den transnasjonale finanskapitalen er dette i prinsippet business as usual – pyramidespill som etterlater ødelagte samfunn. I spillet om Hellas framtrer nyliberalismen i sin fulle bredde – både som farlig doktrine og som politisk realitet; sterk avhengig av statlige inngrep og mystifiserende økonomiske relasjoner.
Vaneforestillinger om slappe, irrasjonelle grekere går hånd i hånd med vaneforestillinger om markedets representasjon av rasjonalitet – at det bare dreier seg om å «sette tæring etter næring». Slik skjules det faktum at kapitalismen innebærer det motsatte: Noen har makten til å bestemme kontraktsvilkårene, og andre må holde seg til dem til enhver tid. Grekerne som demonstrerer i gatene med sine «Nei»-skilt forsøker å skjære igjennom veven av løgner som kamuflerer kjernen i vårt økonomiske system. Det er det verdt å støtte.
Ali Esbati
Økonom i Manifest Analyse
