Av Magnus E. Marsdal
Publisert i Klassekampen 9.10.2010
Til tross for at Mona Sahlin har prestert Sosialdemokratenes verste valg siden før innføringen av allmenn stemmerett, handler alt om de fæle, fæle Sverigedemokraterna (SD). Som har vært nazister. Nå er de i Riksdagen.
Men hvem er velgerne? I boken Fult folk, samtal med sverigedemokratiska väljare kan du møte noen av dem. De er intervjuet av de venstreorienterte journalistene Linnea Nilsson og Emil Schön. Og helt riktig: Flere av SD-velgerne klager over at de er blitt overfalt av voldelige «innvandrere». Men de forteller også en ganske annen historie.
«Siv» (60) jobber innen eldreomsorgen. «Jeg verner om mitt Sverige,» sier hun. «Jeg kjenner meg ikke hjemme lenger. Jeg sykler mye og man ser uteliggere og flere alkoholikere, folk som sliter. Det er flere utslåtte, flere barn som har det fælt. Folk som ikke bryr seg, føles det som. Sverige har blitt så kaldt.»
Hun lyder som en bekymret SV-er: «Jeg frykter at det skal bli som i Amerika, der alle er seg selv nærmest.» Men den sosiale bekymringen får en innvandringspolitisk konklusjon: «Sverige kan ikke klare så mye folk som kommer hit. Man har ikke kontroll på situasjonen.»
Pensjonisten «Ninni» forteller om første gang hun skiftet til SD: «Jeg var så sur på grunn av det der med pensjonene. At de ble redusert med 500 kroner i måneden, så jeg ville ikke stemme på Sosialdemokratene.» Årets valgkampvideo fra de høyreradikale fortalte viste en skrøpelig pensjonistkvinne med rullator i kappløp mot en horde kvinner i svart burka, med barnevogn. Buskapet: «Innvandringsbroms före pensionsbroms – rösta på Sverigedemokraterna.»
SE SVERIGEDEMOKRATENES VIDEO HER!
Sverigedemokraterna kommer opplevelsen av økende utrygghet i møte med partiets slagord, «Trygghet & Tradition». Alle høyreradikale og høyrepopulistiske partier som fosser fram over Europa mobiliserer for «trygghet».
Dette mens mange europeiske land preges av generalisert utrygghet. Faste ansettelser erstattes med utrygge vikariater og kortidskontrakter. Kutt i fellesskapelige pensjonsordninger fører til privatisert pensjonssparing med økt individuell risiko. Industribedrifter som før var så fast en borg blir under henvisning til «globalisering» kjøpt, splittet, solgt, flyttet og lagt ned i høyt tempo. Europa har igjen kronisk massearbeidsløshet.
Den økonomiske og sosiale utryggheten som 30 år med markedsliberalisme har bidratt til – i tillegg til større ulikheter enn siden 1930-tallet – gir avtrykk i mental utrygghet, en opplevelse av økt stress og usikkerhet.
Denne opplevelsen gir de fremmedfiendtlige høyrepopulistene politisk retning, når de fokuserer alle følelser av utrygghet inn mot én bestemt trussel: Den unge, arabiske mannen i gata.
En av de intervjuede SD-velgerne er «Alexander», en arbeidsløs, selvlært IT-tekniker i 40-årene. Han sier: «Jeg tror det kan bli borgerkrig, jeg ser tegn på det. For eksempel volden i drabantbyene. Samfunnet holder på å slites i stykker. Snart kommer vi til å få et amerikansk helsevesen med private helseforsikringer fordi folk ikke vil betale skatt for alle andre lenger.»
Han rører gladelig sammen utryggheten skapt ved markedsliberalistenes angrep på fellesskapelig velferd med innvandringsmotstand. Det samme skjer blant mange arbeiderklassevelgere over hele Europa.
Hvorfor? Blant annet fordi dette med «klasse» er blitt tabu. De store partiene våger ikke å snakke om klassespørsmålet lenger.
Nylig kunngjorde Statistisk sentralbyrå at forskjellen mellom de aller rikeste og folk flest nå er større enn noen gang siden 1930-tallet. Hva sa Aps finansminister? «Det viser at det går godt i næringslivet. Og det er bra for Norge».
I Sigbjørn Johnsens kretser er visst nyheten om kapitalistisk maktkonsentrasjon en slags gladsak. Hans partifeller i høye posisjoner tenker likt over hele EU. Og der kuttes nå offentlige budsjetter hardere enn på over 50 år.
Et spøkelse vil gå gjennom Europa. Det kommer til kaste om på partimønster, institusjoner og politikk. Tross 100.000 fagorganiserte i Brussels gater mot EUs innstrammingspolitikk og generalstreik i Spania forrige uke, tyder alt på at dette vil bli fremmedhatets spøkelse.
Slik vil det gå, så lenge markedssamfunnets økende utrygghet ikke møtes med radikale tiltak fra venstre. Det krever at klassespørsmålet settes på partipolitikkens dagsorden.
Men der er det visst bare plass til innvandringsspørsmålet.
