AV ANTON HELLESØY
Publisert i Bergens Tidende, 14.desember 2012
I 2007 brøt det ut en finanskrise i USA, vesentlig som følge av en boligboble som sprakk. Krisen forplantet seg ganske raskt til Europa og til store deler av verden for øvrig. Etter hvert gikk den over i en realøkonomisk krise, med nedgang i nasjonalproduksjon og sysselsetting i mange land, verst kanskje i Sør-Europa hvor arbeidsløsheten er over 20 % i flere land.
Finanskrisen var resultatet av en enorm kredittoppbygning i årene forut for 2007. Opp til da hadde stort sett alle de private bankene i Europa i årevis utstedt enorme mengder kreditt med etter hvert mer og mer tvilsomme garantier. Da krisen traff Europa, kom det fort frem at store deler av de europeiske bankenes gjeld var råtten og at det var mer enn tvilsomt om bankene ville kunne inndrive den gjelden de tidligere hadde utstedt.
For bankene sto da to muligheter åpne, enten skaffe seg garantier for de råtne lånene, eller å avskrive dem som tap, etter vanlig god regnskapsskikk. Hvis de hadde gjort det siste, ville de fleste bankene ganske raskt vært konkurs. Derfor gikk de til sine respektive myndigheter og ba om garantier. Nesten over hele linjen er de blitt innvilget slik garanti, bare noen få banker er slått konkurs.
Dette har nå pågått i flere år over hele Europa, staten i de respektive land har blitt stadig mer forgjeldet, gjennom å garantere for bankene, mens bankene fortsatt er like forgjeldet som de var før fordi de ikke avskriver de råtne lånene.
Det har etter hvert begynt å demre for noen (ikke så mange) økonomer at det er noe som mangler i kontrollen med banker, når det tilsynelatende ikke finnes grenser for mye kreditt de kan bevilge. For å gi et lite innblikk i hvordan kreditt oppstår i en bank, skal jeg forsøke å forklare det litt spesielle privilegium privat bankvirksomheten hviler på og som faktisk gjør det mulig å utstede kreditt og penger i et omfang de mer eller mindre bestemmer selv.
Vi kan da starte med å se på hvordan dine og mine innskudd behandles i en bank. Folk flest tror nok at et innskudd i en bank, som står på hennes konto i banken, tas vare på minst like trygt som om det var klientmidler i et hvilket som helst annet finansielt foretak. Det finns som kjent strenge lovbestemte retningslinjer for sikker håndtering av klientmidler. Slike regler gjelder i utgangspunktet for alle foretak som tar hånd om penger fra andre, og de krever at penger som er overlatt i deres varetekt skal holdes adskilt og trygt plassert på en egen konto, slik at, i tilfelle bedriften går konkurs, så er klientmidlene skjermet fra denne. Men dette gjelder ikke for banker, de er unntatt fra slike regler. De bokfører innskuddet ditt simpelthen som en eiendel for banken, og betrakter det regnskapsmessig som et lån fra deg. Og det har de full rett til.
Denne retten til å behandle innskudd som et aktivum er det som også gjør det mulig for bankene å utstede kreditt og skape penger: når en bank bevilger deg et lån, så utbetales det ved at lånebeløpet blir kreditert din konto i banken. Det blir gjort et innskudd på din konto, uten at det er overført penger fra en annen konto. Saldo på din konto øker med lånebeløpet og bankens aktiva øker tilsvarende. Innskuddet blir til ved noen tastetrykk på en PC og det opptrer i bankens regnskap nøyaktig som om det er gjort et reelt innskudd. På denne måten skaper banken penger og kreditt ut av løse luften. Og de kan gjøre det i et omfang de nesten fullt ut bestemmer selv.
Flere og flere har etter hvert kommet til at det er nettopp dette særegne privilegium bankene har til å skape penger og kreditt ut av løse luften, som er en viktig bakgrunn for den finansielle krisen vi er inne i: «Den finansielle krisen i 2007/8 skjedde fordi vi mislyktes i å begrense det private finans-systemets evne til skape privat kreditt og penger.» (Lord Turner, formann i UK Financial Services Authority, 2. nov 2012.) Og Financial Times’ ledende kommentator, Martin Wolf, er like tydelig: «Det vesentlige ved dagens pengesystem er hvordan penger skapes, ut av ingenting, ved de private bankenes ofte tåpelige («foolish») utlån.» (FT, 9. nov 2012.)
I dag, i Norge, er det boligmarkedet som er gjenstand for bankenes grenseløse behov for å utstede kreditt (i den grad at Norges Bank begynner å bli litt nervøs.) Lån til bolig er vanligvis sikkert for bankene, de har erfaringsmessig små tap på boliglån (som f.eks ved siste bankkrise for tjue år siden), og deres egen internt fastsatte risikovekt er satt meget lav i forhold til f.eks vekten på lån til bedrifter. Derfor hører vi også fra bankene for tiden at de har liten interesse for lån til næringsvirksomhet, mens det er lett å få lån til bolig.
Alt dette gjør at vi er i ferd med å opparbeide oss en skikkelig boligboble her til lands. Denne boblen vil fortsette å vokse så lenge boligprisene forventes å fortsette å stige og bankene mer enn gjerne utsteder den kreditten som kan nøre opp under prisstigningen. Og boblen vil sprekke den dagen vi får et uventet tilbakeslag i norsk økonomi, om ikke før.
Nå i høst ser det endelig ut til at denne erkjennelsen av det uheldige ved bankenes kredittprivilegium har nådd både IMF og visse sentralbanker. I august publiserte IMF en studie kalt «The Chicago Plan Revisited». Den gjenoppliver en ide utarbeidet av den kjente økonomen Irving Fisher fra 1936 hvor han foreslår at banker må skaffe seg 100% sikring i nasjonalbanken for alle innskudd, og dermed frata de private bankene deres privilegium å skape penger av ingenting. Fisher mente dette var den beste måten å få kontroll med pengemengden og å unngå en ny finanskrise. Og som studien fra IMF viser, så vil dette også ha den viktige sideeffekten at statens gjeldsposisjon vil forbedres dramatisk: siden bankene må skaffe seg 100% sikkerhet fra nasjonalbanken for all kreditten som er utstedt, så vil staten i neste omgang sitte med tilsvarende svære fordringer mot de private bankene!
Og på Island foregår det nå en diskusjon om hvordan de skal organisere bankvesenet etter at alle de tre private bankene gikk overende tidlig i finanskrisen. Alltinget har bedt finansministeren om å opprette en komite av bankspesialister som skal se på muligheten av å skille utstedelse av penger og kreditt i banksystemet og dermed begrense de private bankenes mulighet for å skape kreditt på egen hånd. Komiteen skal konkludere innen nyttår, og i løpet av januar skal finansministeren legge frem et forslag til en ny bankorganisering for Alltinget. Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av det.
Men her hjemme er det visst ingen, verken i finansminister- eller Norges Bank-kretser, som gjør seg noen nye tanker om hvordan de skal få bedre kontroll med bankene. De kan sikkert ufortrødent fortsette å blåse opp boligboblen, her vil nok ingen gripe inn før det er for seint …
Anton Hellesøy
Sosialøkonom
