En rekke valgresultater rundt om i Europa de siste ukene har gitt et klart signal til EUs makthavere om at innstrammingsideologien bak «Berlin-konsensusen», der man hele veien har insistert på at krisen er et resultat av kollektiv svikt i budsjettdisiplinen, har feilet katastrofalt.
Ved lokalvalgene i Italia gikk partiene som står bak den innsatte teknokraten Mario Monti tilbake, og i Tysklands mest folkerike delstat Nordrhein-Westfalen gikk Angela Merkel på et bittert nederlag.
Hollandes seier i presidenvalget i Frankrike og «det politiske jordskjelvet» i Hellas, der venstresidekoalisjonen Syriza hadde stor framgang, er et enda tydeligere tegn på at velgerne har fått nok.
Det greske valgresultatet er ikke bare et uttrykk for den ekstreme misnøyen som mange år med økende arbeidsledighet, hjemløshet og fattigdom har båret med seg. Det er vel så mye et oppgjør med landets politiske elite som har støttet opp om den EU-dikterte kuttpolitikken.
Lederen for sosialdemokratiske Pasok, som ved forrige valg fikk over 40 prosent av stemmene, mistet 2 av 3 velgere og sparket straks etter valget det han kalte sitt «råtne» politiske støtteapparat. Som et symbol på partiets ukultur, står nå en tidligere forsvarsminister tiltalt for å ha mottatt millionbestikkelser i forbindelse med inngåtte våpenavtaler med bl.a. tyske selskaper.
«Grekerne vil ikke frivillig begå selvmord», sa Syriza-leder Alexis Tsipras etter at de siste regjeringsforhandlingene brøt sammen i går. Tsipras er klokkeklar på at Hellas bør annulere landets avtale med EU, og nekter å gjøre partiet sitt til «medsammensvorne» i «the crime against the Greek society». Med mindre de konservative Ny Demokrati og Pasok klarer å lokke med seg sentrum-venstre partiet Dimar til en koalisjonsregjering med flertall i parlamentet, ligger det nå an til nyvalg i juni. Mye tyder på at Syriza da kan bli det største partiet, og dermed utløse 50 ekstra «bonus-mandater» i parlamentet.
Matthaios Tsimitakis skriver om den greske venstresidens framgang i valget. Han mener Syriza lyktes fordi de klarte å overbevise det greske folket om to grunnleggende fakta. For det første at Hellas sine problemer i realiteten er en del av et større strukturelt problem for hele eurosonen. For det andre at troikaen (IMF, EU og Den Europeiske sentralbanken) «are waging a class war against worker’s rights, in Greece as well as the rest of Europe, with fiscal discipline as their main weapon.»
Tsimitakis beskriver konsekvensene av to år med brutale innstramminger: «During two years of tough austerity measures, the Greeks have seen their society break down into pieces. Homeless people began to appear on the streets in large numbers, malnourished children forced the ministry of education to start serving meals in some schools for the first time since World War II, the health system collapsed, drug addiction and HIV levels exploded, and crime rose – transforming some areas of the capital city, Athens, into ghettos.»
Den greske økonomen Costas Lapavitsas applauderer Syrizas framgang, og viser til partiets ønske om en kritisk gjennomgang av landets gjeldsbyrde, nasjonalisering av skakkjørte banker og omfattende økonomisk omfordeling. Han mener derimot at partiets planer neppe lar seg kombinere med at Hellas beholder euroen som valuta. Dette vil selvfølgelig være en smertefull overgang, innrømmer han, men like fullt nødvendig for at landet skal komme seg på bena igjen på sikt.
Lapavitsas avslutter: «Hvis Syriza skulle fått dannet ny regjering, vil den være avhengig av støtte fra Europas befolkning for å takle katastrofen som eurokrisen har påført Hellas. Den første store kampen mot innstrammingspolitikken begynner nå i Hellas, og det bør være i alles interesse at den kampen vinnes.»
I minst 60 spanske byer samlet tilsammen mange hundre tusen spanjoler seg i gatene i helga for å protestere mot de radikale budsjettkuttene som den konservative regjeringen har vedtatt. «Folk blir mer og mer sinte på den fundamentale mangelen på demokrati. Hvis det ikke er vi som bestemmer, men finansmarkedet, Tyskland eller EU-kommisjonen, hva slags demokrati har vi da?», sier en av demonstrantene til Klassekampen.
Protestene kommer ett år etter at den brede folkelige «Indignados-bevegelsen» slo opp telt i ukesvis på plassen Puerta del Sol i Madrid før de ble fjernet med makt av politiet. Også denne gangen kan det utvikle seg til å bli en langvarig protest.
Jerome Roos, som har fulgt den folkelige misnøyen i Europa tett de siste årene, skriver: «All of this is telling us something very important: our movement survived the cold winter months and is gearing up for another season of simultaneous contestation and co-creation. Last night, the people had smiles upon their faces, for the movement once more proved that it remains a force to be reckoned with. One message circulating on Twitter yesterday perfectly captured the mood here in Madrid: ‘this is not an anniversary — it’s a tradition!’»
- Les Matthaios Tsimitakis’ artikkel «The Greek paradox and the left» her.
- Les Costas Lapavitsas’ artikkel «Why Europe needs Greece» her.
- Les Syrizas redegjørelse for sin politiske plattform her.
- Les Larry Elliots artikkel «Greece should follow Argentina’s lead» her .
- Les også artikkelen «Faktakoll på Grekland» her .
- For flere bakgrunnsartikler om krisa, se også vårt notat «Fra finanskrise til velferdskrise» her.
