AV MAGNUS E. MARSDAL
Publisert i Klassekampen 13.desember 2013
Må vi velge mellom folkemobilisering og tankesmier?
Hva skjer med avstanden mellom elite og grasrot på rødgrønn side, hvis tankesmier blir redskapet «samholdsnorge» vil bruke til å utfordre «markedsnorge»? Historien til det litt mystiske fenomenet tankesmie kan være et bakteppe for den diskusjonen.
Etter hendelsene rundt 1968 føler nasjonale strateger i USA at noe er ute av kontroll. De analyserer situasjonen. Systemets problem er en overdose demokrati og deltakelse fra folk flest, konkluderer professor Samuel P. Huntington i rapporten «The Crisis of Democracy» fra 1975.
Det er ikke bare fagforeningene. Også illojale akademikere truer kapitalismens orden. USAs finansminister (1973–1977) William E. Simon anklager de offentlige universitetene for å produsere en «hærskare av unge kollektivister.» Han vil derfor svekke finansieringen av offentlige universiteter og tar til orde for at forretningseliten må styre «en sjenerøs strøm» av private penger til utredning og ideer. Den økonomiske makteliten skal ta tilbake initiativet i samfunnsdebatten.
Som sagt, så gjort. Finansminister Simon blir sjef for John M. Olin Foundation. Dette er bare en av flere kapitaltunge stiftelser som sprøyter milliarder av dollar inn i opprustningen av en ny type ideologisk ammunisjonsfabrikk.
Mens storselskaper og milliardærer stiller med pengene, yter akademikere, ideologer og journalister de intellektuelle tjenestene. De samles i såkalte think-tanks (tankesmier). Noen er nye, andre har en historie, men det er først nå at investeringene fra big business gjør det mulig å skape den «armé av frihetskjempere» strategen Friederich Hayek har drømt om. De skal gjennomsyre samfunnet med markedsliberalismen verdensbilde, og særlig sjiktet av eksperter og byråkrater som utgjør miljøet mange politikere ferdes i – «idéverdenens brukthandlere».
Pengene finansierer utredninger som omdannes til politikk. Når Ronald Reagan tar over i 1981, setter Heritage Foundation dagsorden for hans første presidentperioden med det tusen sider lange kampskriftet Mandate for Leadership.
Noe liknende skjer i Storbritannia. Ideologen Milton Friedman uttaler senere at uten innsatsen til kapitalistenes tankesmier, «tviler jeg sterkt på at det ville blitt noen thatcheristisk revolusjon.» Siden er arbeidsmåten kopiert i mange land.
Tankesmia var fra første stund et kjøpt og betalt redskap i hendene på mektige menn med mye penger. Så man kan forstå hvorfor innsender Ove Bengt Berg i Klassekampen (30.11.) mener venstresida i Norge må velge mellom «tenketanker eller folkemobilisering». Men hvis man mener at arbeiderbevegelsen ikke bør ha tankesmier fordi høyresiden har slike, kan man like godt mene at arbeiderbevegelsen ikke må ha partier eller aviser. Det har jo de andre også.
Utfordringen er å kombinere folkemobilisering med fortrinnene til såkalte tankesmier.
Tankesmienes første fortrinn er langsiktighet. Når partipolitikk ofte reduseres til taktikk og massemediene dyrker meningsmålinger og «utspill», lider det langsiktige idéarbeidet i partiene. På lang sikt er imidlertid politisk suksess umulig uten at man også kan tenke i et lengre og større perspektiv.
Et andre fortrinn er mot. Mens mange partipolitikere vokter seg vel for å si noe kontroversielt, unnslipper tankesmiene både terningkast og meningsmålinger. Rollen til høyresidens tankesmier har vært å tenke «det utenkelige» og si det høyt. Hvis det som er politisk umulig i dag skal bli gjennomførbart om noen år, må noen begynne å snakke om det. Derfor angriper Civita sykelønnsordningen, for eksempel.
Et tredje fortrinn er partiløshet. Tankesmiene stiller ikke til valg og konkurrerer ikke på partienes marked. Derfor kan de virke på tvers av skiller som ellers står i veien for samarbeid. Internasjonalt har tankesmiene gjort mye for å samle «liberalister» og «konservative» til felles offensiv mot de folkelige bevegelsenes landevinninger. Civita har styrket høyresiden ved å samle fire borgerlige partier omkring seg, i alle fall lot KrF og Venstre det se slik ut fram til valget i 2013.
Ser vi disse tre fortrinnene under ett, aner vi tankesmienes rolle i den politiske arbeidsdelingen. Mens politikere og journalister energisk bruker all energi på hvem som skal få sitte i neste regjering, holder en god tankesmie fokus på hvilke ideer som skal vinne fram og være styrende for politikken om fem, ti og femten år. Målet for høyresidens tankesmier er ikke en borgerlig regjering, men et borgerlig samfunn, der det føres borgerlig politikk uansett regjering.
Et fjerde fortrinn er allsidighet. Tankesmien er verken universitet, parti eller dagsavis, men kan utnytte kreftene til både akademikere, politikere og journalister. En tankesmie er ikke bundet til sjanger, form eller en bestemt arena.
Tankesmiene skiller seg fra partier og interesseorganisasjoner i kraft av det store spennet i hva slags ideer de arbeider med. Jeg håper lesere av pasifistisk legning vil bære over med språkbruken når vi for enkelhets skyld deler idétypene inn i tre våpenarter.
I den ene enden har vi ideer med global rekkevidde, som «mennesket yter best når det konkurrerer» eller «mennesket er skapt for samarbeid». Dette er tankekrigens langdistanseraketter. Vi ser langtrekkende ideer i aksjon når Norges regjeringsplattform fastslår som «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.» En konkurrerende ide ligger til grunn når Manifest Analyse lanserer en pamflettserie med tittelen «Fellesskap fungerer».
På mellomnivået, som er artilleriet, finner vi problembeskrivelsene og diagnosene. Som når noen oppdager for n-te gang at «Norge har ikke råd til velferdsstaten». Eller at «Norge har forferdelig høyt sykefravær». Eller «for mye statlig eierskap». Artilleriet står rundt territoriet som skal erobres og bombarderer med samme påstander igjen og igjen og igjen. Civita-leder Kristin Clemet forklarer strategien: «Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt får også makt over løsningen.»
De mest politisk operative er infanteriet, fotsoldatene. Dette er ekspertene som utarbeider de konkrete løsningene, lovene og tiltakene som det nye regimet skal sette i verk. Konkurranseutsetting, for eksempel, er ikke noe mennesker ved fjord og fjell har drevet med siden tidenes morgen, men noe tankesmien Adam Smith Institute fant på da Thatcher ville privatisere offentlige tjenester i et land med sterk motstand mot privatisering.
I en strategi bør disse ulike nivåene fungere sammen. Det er forståelig når kommentatorer og partimedlemmer roper etter «konkrete forslag» og «reformer» som skal gjenføde den rødgrønne sidens visjoner og velgertekke. Men det er ikke tilstrekkelig å sende inn fotsoldatene alene med noen lovforslag, mens det er motpartens langrekkende ideer som vinner terreng og motparten som har kontroll over problembeskrivelsene. Det er en misforståelse at «reformforslag i valgkampen» var suksessoppskriften for en framrykkende arbeiderbevegelse. Det var først etter tiår med kraftfull folkelig og intellektuell mobilisering at n’Haakon Lie kunne vinne valg ved «å lansere en reform».
Er det så sikkert at tankesmier vil være en suksess for sentrum og venstrekreftene, bare fordi de fungerer for høyresiden? Her er noen potensielle problemer.
- Når tankesmier settes til å utforme politikk, kan det undergrave demokratiske programprosesser i partier og organisasjoner.
- Når tankesmier lokaliseres i hovedstaden, kan det styrke Oslodominansen i norsk offentlighet.
- Når tankesmier springer ut av etablerte maktapparat, slik Civita er skapt av rederne og NHO, kan det forsterke elitedominansen i norsk politikk.
Vi ser at tankesmier i verste fall kan forsterke et allerede stort hinder for at folk flest i bygd og by får skape et demokratisk Norge: Maktelitenes monopol på å formulere politikk.
En av arbeiderbevegelsens største prestasjoner var at arbeidsfolk gjennom sine fagforbund, partier og aviser brøt ned de gamle elitenes monopol på å formulere politikkens problemer og løsninger. I dag opplever mange på grunnplanet at monopoltendensene er her igjen. Derfor holder det ikke å snakke om kampen mellom «samholdsnorge» og «markedsnorge,» slik vi lærte av Nei-general Kristen Nygaard. Vi må også snakke om «grasrotnorge» og «elitenorge».
Toppfolkene på samholdssiden tilhører elitenorge. Og selv om samholdsideene har flertall i folket, er det markedslæren som dominerer blant beslutningstakere i sentrale strøk. Rødgrønne toppfolk blir på viktige saksområder derfor dratt og presset inn i en elitestyrt konsensus som gjør det vanskelig å se forskjell på høyre og venstre, som demobiliserer velgere, som etterlater rødgrønne partier med svekket mobiliseringskraft og framtidsvisjoner som i strekker seg omtrent til neste valg.
De rødgrønnes strategiske problem er ikke at markedsnorge har flertall mot samholdsnorge, for slik er det ikke, men at elitenorge dominerer så tungt over grasrotnorge. Det aktive grunnplanet må styrke sin makt hvis fellesskapsløsningene skal vinne.
Er det overhodet mulig å utvikle tankesmier som passer med en slik strategi? Med Manifest Analyse har vi forsøkt å lage en tankesmie som også er en anti-tankesmie. Vi er en anti-tankesmie fordi finansieringen ikke kommer fra makteliten, men 300 klubber, foreninger, fylkeslag, avdelinger og forbundsledelser i 16 ulike fagforbund fra Fellesforbundet til Sykepleierforbundet. Det meste av pengene kommer fra grunnplanet. Vi er en anti-tankesmie fordi vi ikke lager årskonferanse for makteliten, men 1000 arbeidsfolk, lærere, forskere, tillitsvalgte, studenter og journalister fra hele landet. Vi er en anti-tankesmie fordi vi bruker mye tid på å lytte til lokale tillitsvalgte og medlemmer, enten det er i møter lokalt eller i vårt fagligpolitiske råd. Premissene for vår virksomhet settes nedenfra.
Agenda skal bli noe annet. Det er på høy tid at det blir satset skikkelig på tankesmievirksomhet fra samholdsnorges side, selv om Agenda i demokratiperspektiv – som topptungt initiativ fra milliardær og partisekretær – kom litt skeivt ut fra hoppkanten. Det er imidlertid usaklig når innsenderen Berg og andre dømmer prosjektet før det er satt i gang. Dessuten kan og bør ikke Manifest Analyse fylle hele rommet til venstre for Civita.
Vi kan ha bruk for to: En som er mer radikal og nær grunnplanet og en mer moderat og nær maktapparatet. Det avgjørende blir måten de sameksisterer på. To tankesmier som slåss og konkurrerer seg i mellom, skulle være akkurat det som høyresiden ønsker seg. Mens kombinasjonen av Agendas maktnære legitimitet og Manifest Analyses sterke forankring i det aktive grunnplanet burde være noe de blåblå strategene har grunn til å frykte.
Samholdsnorge taper hvis vi tror vi må velge mellom tankesmie eller folkemobilisering. Svaret er ikke enten eller, men både og.
Magnus E. Marsdal
Styreleder i Manifest Analyse
