Folkelig protest kan utløse følelser. Kong Gustav III av Sverige kunne ikke skjule sin forakt for den franske revolusjonens folkemasser, som drev kampen frem gjennom gatene i Paris: «Vilka förskräckliga människor! Det är Europas orangutanger», skrev kongen opprørt i august 1789. Akkurat disse orangutangene var på vei mot stemmerett og ytringsfrihet. Sist lørdag møtte jeg deres etterkommere i Paris.
Midt inne i folkemengden. Midt mellom Place de la République og Place de la Nation. Flaggene til CGT – fagorganisasjonen som går i spiss for demonstrasjonen – er over alt. Det er paraplyene også. Men vi er mange. Over hele Frankrike marsjerer i dag en million mennesker i protest mot at myndighetene har vedtatt å øke pensjonsalderen, i realiteten til 67 år.
«Men dette handler om mer,» svarer en rundt 60 år gammel lærer når jeg spør hvorfor han og kona er her, selv om pensjonsreformen allerede er vedtatt. «Det handler om den økende ulikheten. Vi ser ulikheten på alle områder. Mens de rikeste får mer og mer, øker utryggheten for alle vanlige mennesker.»
Utrykket «orangutang» har nok gått av moten, men bedre menneskers syn på allmuen har knapt forandret seg. Samtidig som jeg var i Paris, publiserte Dagens Næringsliv (DN) en lederartikkel om de norske pensjonsinnstrammingene. Den fulgte oppslag i NRKs nyhetssendinger med undertegnede og pensjonsekspert Harald Engelstad. Vi påpekte at levealderen til en renholder i snitt er ti år kortere enn levealderen til en arkitekt og at reformens pensjonskutt for tidlig avgang kombinert med høye premier for sen avgang fører til at staten, med DNs ordvalg, «overfører penger fra de ressurssvake til de ressurssterke».
«Dette er riktig,» vedgikk DN. Men: «Sosialmedisinere påpeker at en betydelig del av forskjellen i levealder skyldes livsstil knyttet til lav utdannelse, ikke selve yrkestilhørigheten.». DNs leder konkluderer at Engelstads og Marsdals begrep om rettferdighet tilsier nedsatt pensjonsalder for «overvektige, finnmarkinger og røykere».
Mot det sosiale engasjementet settes altså lederskribentens innsikt. Men hva er det «sosialmedisinere påpeker»? Den klassiske studien er britiske Whitehall I. Whitehall er en gate i London hvor det sentrale statsbyråkratiet befinner seg. Studien tok for seg forskjeller i dødelighet blant «civil servants» – byråkratiets ansatte. Forskerne fant at dødeligheten fulgte rangordningen. Dette funnet er senere gjort igjen og igjen, også i Norge. Ikke bare hadde de nederste hvitsnippene markant høyere dødelighet enn de øverste. Nestsjefen har statistisk høyere dødelighet enn sjefen. Det skyldes ikke at nestsjefen røyker. Når det gjelder en av de viktigste dødsårsakene, hjertesvikt, kontrollerte forskerne ikke bare for røyking, men også for blodtrykk, kolesterol og overvekt. Selv når disse faktorene ble kontrollert for, gjenstod over to tredeler av den statistiske overdødeligheten til de underordnede som «uforklart». Det er dette samfunnsmedisinen påpeker: To tredeler av overdødeligheten skyldes forhold som har fint lite å gjøre med «livsstil».
En av de ledende teoriene hevder at helseskadelig stress er en viktig forklaring. Underordnede har lavere status, mangler tryggheten som kan følge med dominerende posisjon i hierarkiet, har mindre frihet til å avpasse arbeidet til kroppens behov og er mer utsatt for press, kommando, kontroll og irettesettelser ovenfra. Den samlede virkningen kan bli en klassedelt skjevfordeling av helseskadelig stress. Denne typen stress har skadevirkninger på cellenivå (telomerene forkortes), som kan øke aldringen og redusere levealderen betraktelig.
For å lære mer om dødens voksende klasseskille i det kapitalistiske Norge, kunne DNs lederskribent for eksempel lese regjeringens stortingsmelding «Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller». Spørsmålet er om skribenten egentlig har bruk for fakta, når brystet bruser slik av følelser. Dagens Næringsliv har det siste året rent over av harmdirrende engasjement mot at Norge er blitt «et sykt, sykt land», tross verdens høyeste sysselsetting. DN-ledernes sjel lider når Norge deler ut sykelønn til den kravstore allmuen. De som går fritt omkring der nede kan jo være både overvektige, røykere og finnmarkinger. Eller som svenskekongen sa: «Förskräckliga människor!»
