Hva er så ille med det Bjarne Håkon Hanssen har gjort?
AV MAGNUS E. MARSDAL
Trykt i Klassekampen 31.10.2009.
Stakkars Bjarne Håkon Hanssen. Overgangen fra departemental pengebruk til konsulental verdiskaping utløste ramaskrik i alle kanaler. Ifølge Dagbladets Halvor Elvik er vår tidligere helseminister nå «en prinsippløs grådigper» som «fallbyr seg selv på informasjonshorenes luksusmarked». Nesten like nådeløs var Dagsavisens Arne Strand i Dagsnytt atten: «Det går bare ikke an,» hveste Strand, at «en tungvekter i Ap som Bjarne Håkon Hanssen hopper av på denne måten og selger sin kunnskap og innsikt».
Da Strand utbasunerte at «folk på Hanssens nivå gjør det bare ikke,» nikket kommentatorens sidekvinne, Marie Simonsen fra Dagbladet, og Strand dro en avslørende parallell: «Det blir nesten som om statsministeren skulle bestemme seg for å gå av som statsminister og så begynne sitt eget PR-firma!»
«Ja,» istemte Simonsen, «det ville vært helt utenkelig».
Dét skulle tatt seg ut. En statsminister! En sosialdemokratisk statsminister, til og med. Rett over fra rød regjering til lyssky betjening av pengemaktens menn! Helt utenkelig.
Rent bortsett fra at Göran Persson 8. mai 2007 kunngjorde at han nå skulle jobbe som «Senior Advisor» for JKL Group. JKL er en av Nordens ledende leverandører av «råd til ledere i de fleste bransjer om hvordan kommunikasjon kan bidra til å nå forretningsmessige mål». Persson var statsminister for Socialdemokraterna fra 1996 til høsten 2006.
Eller rent bortsett fra Paavo Lipponen, Finlands sosialdemokratiske statsminister og partileder fra 1993 til 2005, som ble konsulent for Nord Stream. Nord Stream driver en enorm lobbyinnsats på vegne av mektige oljeinteresser, for å få bygge en kontroversiell oljerørledning fra Russland gjennom finsk og svensk havområde.
Eller rent bortsett fra at samme Nord Stream har sikret seg de eksklusive tjenestene til mannen som fra 1998 til 2005 var kansler av Europas mektigste stat –Gerhard Schröder. Også han var sosialdemokratisk partileder.
Lukrative overganger foregår også i lavere divisjoner. Einar Gerhardsens sønn Rune ble rådgiver i Geelmuyden.Kiese. Etter først å ha virket som byrådsleder i Norges hovedstad. Rune Bjerke ble direktør i Hafslund ASA, men først etter å, som Oslos finansbyråd, ha gått i spissen for å privatisere kommunal el-virksomhet over i hendene på, vel, nettopp – Hafslund. Rune Bjerkes søster Siri tok sats som miljøvernminister i Stoltenberg I og landet som direktør for næringspolitikk i NHO.
Stakkars Bjarne Håkon Hanssen. Han gjør bare som alle de andre gjør – og så smeller det fra Arne Strand: «Sånt gjør man bare ikke!» Det må føles utrettferdig. Men vi var nok mange som nikket framfor TV-skjermen til Arne Strands tirade: «Samrøret svekker selvfølgelig tilliten til politikk og politikerne og det er alvorlig. Systemet svekkes.»
Så sa han noe helt annet. Nemlig at det er helt uproblematisk at statssekretær Jan-Erik Larsen ved Statsministerens kontor (SMK) går sammen med Hanssen til samme firma – First House.
Hæ?
SMK er jo borti alle saker av betydning! Og Larsen har inngått i den politiske staben ved SMK under både Stoltenberg I og Stoltenberg II. Mannens bånd til Jens og Jonas er så tette at Støre og Stoltenberg personlig troppet opp hos styreleder Knut Brundtland for å lobbe Jan-Erik Larsen inn som øverste leder i A-pressen.
Men Arne Strand ga uten videre grønt lys for overgangen fra SMK til lobbyisme: «At du gjør det vil jeg ikke hisse meg opp over i det hele tatt,» sa han til Larsen i Dagsnytt atten, «men at folk på dette nivået [som Hanssen] er med deg, er politisk betenkelig. Politisk betenkelig.»
Hva er forskjellen? Er det at Pølse-Hanssen er mye mer kjent blant folk flest enn SMK-Larsen?
First House-affæren avdekker en strid mellom det politiske feltet og den privatøkonomisk makt. For meg er det forståelig og gledelig at folkevalgte og politiske journalister straffer en overløper med kjeft, i et forsøk på å forsvare feltets integritet. Men hjelper det å trykke skjellsord i Dagbladet? Vinner vi noe ved å late som om gamle spilleregler fortsatt gjelder, når den nye eliten forlengst har innført nye?
Når de moralske tiradene er uttømt, gjenstår maktspørsmålet: Hvem har makt til å holde Aps toppfolk i ørene? Denne makten ligger latent kun ett sted: I arbeiderbevegelsen. Hos de som finansierer. Som nominerer. Som mobiliserer. Arbeiderbevegelsen har makt til å endre spillereglene for toppfolkenes partnerskap. Den har gjort det før. Den kan gjøre det igjen.
Men bjørnen sover. Spørsmålet er hvor lenge dét vil fortsette, hvis typer som Bjarne Håkon Hanssen får slippe seg løs. Hvis supersynlige overløpere begynner å sprade rundt i offentligheten i systemets sanne farger, midt i glaninga på LOs klubber, foreninger og forbund – hva skjer da med «tilliten til politikerne», som alle er så opptatt av?
Her ligger kanskje den tyngste bekymringen til Gros gamle statssekretær Strand. Ikke i hva Bjarne Håkon Hanssen har gjort. Men i at så mange kan se det.
Magnus E. Marsdal
Utreder ved Manifest senter for samfunnsanalyse
