I kommentaren «Kunnskapsfellen» forrige uke repeterte Eva Grinde et par myter om NAV og ungdom. La meg rydde litt, siden faktaene ikke er på Grindes side.
AV INGRID WERGELAND
Utreder
Nav tilbyr ikke penger til unge som ønsker seg et friår etter videregående. Skal man få støtte fra NAV må man enten ha opparbeidet seg rettigheter gjennom å ha jobbet, eller man må ha en diagnose. Grinde refererer til unge Skjervheim, som med en kronikk ble rikssnylter. En diagnose, ikke latskap, lå til grunn for hans trygd.
Studier av ulike europeiske lands trygdeytelsesenivå opp mot yrkesdeltakelse viser at lavt utdannede oftere er i jobb i generøse velferdsstater enn i mindre generøse velferdsstater (Van der Wel m.fl., HiOA, 2011).
Når det gjelder ungdoms arbeidsmoral generelt, kan holdningsstudier by på mer optimisme enn Grinde hevder: Rundt 80 prosent mellom 18 og 33 år er enige i påstanden “Jeg ville likt å ha lønnet arbeid selv om jeg ikke trengte pengene”. Andelen er høyere nå enn for 20 år siden. At ungdommen i takt med økte ambisjoner lettere tyr til NAV framfor annen jobb om de ikke lykkes, har altså ikke dekning (Halvorsen, HiOA, 2011).
Det er lett å være enig med Grinde i at det har straffet seg å effektivisere bort blant annet sekretærer og hjelpepleiere, og at mange slike jobber fortjener høyere status. Men status heves ikke bare av en heiagjeng, som Grinde etterlyser. Det hjelper lite å heie på butikkmedarbeideren eller servitøren hvis hun har en hverdag med usikre arbeidsforhold, lite medbestemmelse, lav lønn og en sjef som ser på henne som utskiftbar.
Apropos heiagjeng: Hva med spaltene i DN Talent? Der kan DN intervjue folk som trives i sin såkalte vanlige jobb. Snakk med en som synes det er verdens beste jobb å stå i ferskvaredisken og hjelpe kunder med middagstips, og spør hva som skal til for at hun skal trives i jobben og ikke ende på NAV.
En kortversjon av kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv (papir) 25.6.2012
