Samtidig med helgas valg, møttes en gruppe bestående av akademikere og representanter for en rekke fagforeninger og sosiale bevegelser fra hele Europa til konferansen «EU in crisis: analysis, resistance and alternatives to Corporate Europe» i Brussel.
På konferansesidene pekes det på hvordan EUs fokus på frie markeder og dereguleringer har bidratt til den pågående krisen gjennom:
- deregulering av finansmarkedene, som førte til boblesprekk og økende investormakt
- innføringen av felles valuta som bidro til en ubalansert utvikling blant medlemslandene
- fremmingen av konkurranse på nærsagt alle samfunnsområder
Flere interessante artikler om krisen i Europa er samlet på konferansesiden. Her finnes blant annet Leigh Phillips sin artikkel «Revolt brewing across Europe? Don’t get out your pitchforks and torches just yet», som gjennomgår status for motstanden mot kuttpolitikken i Europa.
Et åpenbart problem for de som ønsker en annen krisepolitikk, er at motstanden er fragmentert mellom ytterpunktene på den politiske skalaen. Sosialdemokratiske partier har bare gitt uttrykk for en beskjeden motstand mot innstrammingene, mener Phillips. De siste to tiårene har disse partiene «drevet valgkamp fra venstre, og styrt fra høyre.»
Phillips har heller ikke spesielt høye forhåpninger til Frankrikes nye president Francois Hollande og hans ønske om å inkludere flere «vekstfremmende tiltak» i EUs nye finanspakt. Dette er begreper som også den svenske finansminister Anders Borg, omtalt som en veltalende «nyttig idiot for Berlin», har benyttet seg av, og det betyr som regel bare en ting: «Fremming av vekst handler ikke om å stimulere etterspørselen. Det handler heller om å fjerne hindringer for å etablere seg på markedet for offentlige tjenester.»
Men noe har skjedd den siste tiden. Trolig ville venstresidekandidaten Melenchons radikale politiske plattform blitt avfeid som absurd for bare få år siden. Men som Phillips skriver: «Verden over har vi vært vitne til et kvalitativt skifte i hva det er lov å mene innenfor de tungt befestede rammene for den offentlige debatten. Dette er en enorm, om enn lite anerkjent seier. […] Det er nå en sprekk i den nyklassiske diken. Og den er stor.»
Store demonstrasjoner og markeringer i nær sagt samtlige land i Europa til tross, uten indre motstand i Tyskland vil lite la seg gjøre. Men med en oppvåknende tysk fagbevegelse, ser Phillips det nå åpne seg et politisk handlingsrom som kan brukes til å skape et genuint «motstøt mot innstramming.»
Et slikt motstøt krever at man fortsetter å hakke løs på EUs antidemokratiske fasade, og her har man allerede gjort store framskritt: «Det er nå åpenbart for mange at Brussel ikke lenger styrer i deres navn.» Motstand mot EUs kuttpolitikk må samtidig være en kamp for mer demokrati, ikke mer nasjonalisme.
Det kreves også en samkjøring av protestene på tvers av landegrensene. En generalstreik over hele kontinentet kan kanskje virke urealistisk, innrømmer Phillips, men mener det er nærmest absurd at man de siste årene har hatt en lang rekke generalstreiker i mange land uten at man har gjort forsøk på å koordinere de på tvers av landegrensene.
«Først når det skjer, kan man si at motstandskampen mot kuttene virkelig har begynt.»
Les Leigh Phillips’ artikkel her.
Les flere artikler fra konferansen her.
