Det er påfallende at venstreorienterte standpunkter i Soria Moria II formuleres som uforpliktende festtaler, mens de høyreorienterte er harde realiteter.
Denne regjeringen utgjør ingen tydelig ideologisk kraft, men fungerer som gradmåler for samfunnsstriden.
De rødgrønne landet over trenger nå å få opp temperaturen.
AV MAGNUS E. MARSDAL
utreder ved Manifest Analyse
DET HAR VIST SEG SOM en uovertruffen katastrofeoppskrift for sosialdemokrater å viske ut skillelinjene mot høyresiden i økonomisk politikk. Dette har gitt dramatiske valgnederlag i Danmark og Norge (2001), Frankrike (2002), nå nylig i Tyskland, og i Storbritannia (om ikke lenge).
Spørsmålet er nå om regjeringen Stoltenberg med Soria Moria II tar et steg retning økt utydelighet, redusert engasjement i egne rekker og økte sjanser for valgnederlag i 2013.
REAKSJONENE
De umiddelbare reaksjonene på Soria Moria II er i alle fall ingen kraftmobilisering av skillelinjene i norsk politikk. KrF og Venstre klager på ulne og uforpliktende formuleringer. Erna Solberg mener Høyre kunne skrevet «90 prosent» av plattformen selv.
Samtidig jubler den ene SV-eren etter den andre over likelønnssatsing, boligsatsing, miljøsatsing, kommunesatsing, heltidssatsing og kamp mot fattigdom. Så hva er realitetene her?
REALITETENE
Realiteten er at det finnes en mengde meget rødgrønne punkter i den nye regjeringsplattformen. Problemet er at mange av dem er like forpliktende som en 17. mai-tale.
Leseren av Soria Moria II oppdager snart at noen har en hang til rødgrønn festtale etterfulgt av utflytende konkretisering. Se de viktigste eksemplene her.
Vi kan også nevne disse:
• Uføretrygd («en fortsatt god uføreordning i Norge»)
• Rett til heltidsjobb («styrke innsatsen … vurdere nye lovendringer»)
• Arbeidstidsreform («legge til rette for forsøk i statlig og kommunal sektor, der en blant annet vil vurdere reduksjon i arbeidstid»)
• Rett til læreplass («utrede hvordan en kan lovfeste»)
• Deltakende budsjettering («Regjeringen vil være positiv til at kommunene legger til rette for økt deltakelse fra innbyggerne i lokalpolitiske saker, herunder deltakende budsjettering»)
ET FESTSKRIFT?
Unios leder Anders Folkestad påpeker med rette at Soria Moria II «inneholder mange gode tiltak, men flere er så generelle at de knapt kan kalles løfter». Folkestads dom: «I sum er dette et festskrift».
Og dette er det påfallende med regjeringsplattformen. SV har slåss inn en rekke rødgrønne formuleringer – som ikke er forpliktende. Jens har knapt lovet noe som helst.
Bortsett fra i asylpolitikken (som ikke lenger skal være «human»), skaper dokumentet heller ingen sterke reaksjoner. Ingen mobilisering. Ingen motstand.
Soria Moria II framstår for ullen og ubestemmelig til å få fram klare skillelinjer i norsk politikk. Regjeringen Stoltenberg tar ikke det politiske lederansvaret for å utnytte venstresidens muligheter og mobilisere rødgrønn opinion.
DE KAN, HVIS DE VIL
Men er ikke dette slike dokumenters natur? Må ikke formuleringene være runde og målsetningene tøyelige, i en regjeringsplattform som skal samle tre partier og vare i fire år?
Vel, svaret er nei. Se bare når regjeringen konkretiserer «en balansert og kontrollert innvandring og en konsekvent asylpolitikk»:
Regjeringen vil
• «innføre et generelt krav om fire års arbeid – og eller utdanning som vilkår for familieetablering»
• «etablere omsorgs- og utdanningstilbud for enslige mindreårige asylsøkere i deres opprinnelsesland» (barnehjem i Afghanistan)
• «innføre krav for alle med plikt til norskopplæring om å ha bestått norskprøve eller statsborgerskapsprøve for å kunne få norsk statsborgerskap»
• «opprette et nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID)»
• «gjennomføre opptak av biometriske kjennetegn i visumsakene».
Det er ikke noe problem å gi helt konkrete løfter i denne regjeringsplattformen. Men det er visst et problem når det gjelder rødgrønn politikk og ikke høyreorienterte tiltak.
BORGERLIG SKATTESTOPP
Eller se hvordan regjeringen låser fast skattenivået i norsk økonomi: «Vi vil i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag.»
Dette framstår som en unødvendig innskrenking av regjeringens handlingsfrihet, en selvpåført tvangstrøye. Som Victor Norman har påpekt, er det på sikt ingen mulighet for å sikre offentlige tjenester av god kvalitet uten å betale prisen: «høyere skatter».
Det betyr ikke at regjeringen bør utvide det økonomiske rommet for offentlige tjenester gjennom økt skattenivå akkurat nå. Men det betyr heller ikke at en rødgrønn regjering har noen god grunn til å binde seg til et skattestopp som ellers forbindes med borgerlige partier i fire lange år, helt uavhengig av hva som skjer med konkjunkturene og norsk økonomi for øvrig.
For velferdstilbudet i kommunene kan det bli katastrofalt at regjeringen kaster skattenøkkelen på havet. Men til tross for at SV og Sp forsøkte å utfordre skattestoppet i forrige periode, var det på dette området uaktuelt å velge en rund formulering i Soria Moria II.
DEN GODE NYHETEN
Statsministeren synes ifølge VG Nett regjeringsplattformen ble for lang, men sier seg fornøyd:
Denne gode balansen skapes ved at de konkrete løftene peker mot høyre, mens de ikke tallfestede målsetningene peker mot venstre. Dette er den dårlige nyheten for rødgrønne krefter Norge rundt.
Den gode nyheten er at festtaleformuleringene faktisk står der. For de er mye bedre enn ingenting.
Nå har jo regjeringen sagt at den skal gjøre noe rødgrønt, på en rekke områder. Den har bare ikke sagt hva. Eller når. Eller hvordan.
Det betyr at alt gjenstår å vinne. Sak for sak. Mobilisering for mobilisering.
EN GRADMÅLER
Velgerne på Oslo øst fikk roser av Ap i valgkampen. Men får de en politikk som reduserer klasseskiller i Norge? Det gjenstår å se.
Soria Moria II er symptomatisk for en regjering uten tydelig politisk kurs. Den er verken blå eller rød. Den tar i mange saker ikke tydelig stilling. Viktige punkter i regjeringsplattformen er formulert slik at når det kommer til stykket, kan saken bikke både til høyre og venstre.
Kampen i offentligheten og mellom de organiserte samfunnsinteressene vil avgjøre utfallet.
Sittende regjering utgjør på de fleste områder ingen tydelig ideologisk kraft. Den fungerer snarere som gradmåler for striden mellom ulike interesser.
For de rødgrønne i by og bygd, forbund og foreninger, er det bare en ting å gjøre: Få opp temperaturen.
