I anledning statsbudsjettet for 2011 har flere aktører på høyresiden i norsk politikk kritisert regjeringen for å «skjule arbeidsløshet» som uførhet. Manifest Analyse har undersøkt holdbarheten i noen av påstandene fra Høyre, Frp og NHOs tankesmie Civita.
FRP HEVDER AT 600.000 TRYGDEDE ER «ARBEIDSFØRE».
Frp.no skriver: «Den rødgrønne regjeringen sier den har lykkes i kampen mot arbeidsledighet selv om 600.000 arbeidsføre personer ikke fanges opp av statistikken.»
Påstanden om at dette er «600.000 arbeidsføre» personer og at de burde «fanges opp av statistikken» for arbeidsløshet er oppsiktsvekkende. Blant disse 600.000 finnes for eksempel over 300.000 mennesker som etter grundig utredning er erklært medisinsk uføre av offentlig godkjent lege i Norge.
Det er vanskelig å se hvordan Frp kan danne grunnlag for en seriøs debatt om trygd og arbeidsliv ved å overprøve landets legestand og erklære at de medisinsk uføre nå er å anse som «arbeidsføre».
«REGJERINGEN SKJULER ARBEIDSLØSHET»
Ved framleggelsen av Statsbudsjettet for 2011 valgte høyresiden å angripe de rød-grønne med en påstand om at regjeringen «skjuler» arbeidsløshet som uførhet.
Her fra NTB 6. oktober: «Fremskrittspartiets sosialpolitiske talsmann, Robert Eriksson, mener det jukses med ledighetstallene. – Tallene forteller at regjeringen Stoltenberg bevisst har transportert de svakeste fra arbeidslivet over på trygdeordninger for å holde ledigheten lav. Man kamuflerer den virkelige ledigheten, mener Eriksson.» På Frp.no sier Eriksson at regjeringen driver med «renspikket juks»
Påstanden må sees i lys av at offentlig statistikk viser at Norge har svært lav arbeidsløshet og et sysselsettingsnivå (yrkesdeltakelse) helt øverst i verdenstoppen. Disse tallene står som tydelige tegn på at Norges trygdeordninger ikke er noe hinder for skyhøy yrkesdeltakelse og at den rødgrønne regjeringens politikk for sysselsetting har vært mye mer vellykket enn andre lands politikk gjennom finanskriseårene. Høyrepartiene forsøker å så tvil om troverdigheten til dette positive bildet med påstander om «juks».
De faktiske forhold svekker troverdigheten til høyresidens angrep på dette punktet:
Norge har ifølge OECD en sysselsetting på 82,1 prosent (25-64 år, 2008), mot 70,7 prosent i den rike verden (OECD-landene) i snitt (1). Dette er en enorm forskjell i norsk favør som bidrar til at vi har en robust samfunnsøkonomi med sterk bærekraft. Norge ligger over alle andre land, med unntak av Sveits og Island. Norge har også et historisk høyt sysselsettingsnivå – det er høyere siste tiår enn på 1990-tallet, høyere enn 1980-tallet og høyere enn 1970-tallet. Figuren under viser SSBs tall for sysselsettingsandelen fra 1972-2009:
Regjeringen kan umulig ha jukset seg til dette sysselsettingsnivået gjennom overdreven uføretrygding. En uføretrygdet trekker jo ned sysselsettingsnivået akkurat like mye som en arbeidsløs. Dette er viktig ettersom variabelen «sysselsettingsnivå» er langt mer betydningsfull for samfunnsøkonomien enn variabelen «arbeidsløshet» (som kan være lik «registrerte arbeidssøkere», noe som varierer med hvor mange som gidder å søke jobb, og som svinger mye med konjunkturene, mens sysselsettingsnivå sier mer om den lange trenden).
Når Norges sysselsettingsnivå unektelig ligger helt i verdenstoppen, virker en udokumentert påstand om «skjult arbeidsløshet» gjennom uføretrygding mer villedende enn opplysende på den politiske debatten. Så lenge Norge faktisk har skyhøy sysselsetting – både internasjonalt og historisk – er det vanskelig å se noen saklig grunn til at høyresiden skal gjøre sviktende yrkesdeltakelse eller manglende arbeidsmoral til et alvorlig samfunnsproblem.
DE UFØRE 18-19-ÅRINGENE
Høyres sosialpolitiske talsmann Torbjørn Røe Isaksen hevder uførhet blant 18-19-åringer er Norges største velferdsutfordring. Han uttalte i NRKs Her og Nå 6. oktober dette:
«Siden 1992 så har andelen uføre 18-19-åringer i Norge vokst 115 prosent. 115 prosent økning i uføre 18 og 19-åringer. Det er det absolutt ingen som forutså. Og dette er den største velferdsutfordringen vi står overfor i Norge.»
Manifest Analyse har sett nærmere på dette som Høyre mener er landets største velferdsutfordring. Tallene til NAV viser at økningen som har funnet sted har skjedd fra noen få individer, til 976 individer totalt ved inngangen til 2010. Mellom 2001 og 2010 utgjør dette en økning fra 0,5 prosent til 0,76 prosent uførhet innen aldersgruppen.
Hva skyldes denne økningen? Ifølge Institutt for samfunnsforsknings tidsskrift Søkelys på arbeidslivet skyldes økningen i stor grad økning i tunge diagnoser som schizofreni, paranoia og personlighetsforstyrrelser. Selvsagt er dette alvorlig og det burde gjøre Røe Isaksen interessert i årsakene til økningen i tunge psykiske diagnoser og bekymret for de unge individene som rammes. I stedet velger han å peke ut denne tallmessig helt marginale gruppen som «den største velferdsutfordringen vi står overfor i Norge». Det fins det neppe saklig grunnlag for.
Røe Isaksen har gjentatte ganger, som i TV 2 morgensending den 7. oktober, gjentatt fokuseringen av uføre 18-19-åringer. Så eksemplet var ingen glipp fra hans side. Hvis det er slik at Høyre bevisst velger å gjøre et stort nummer ut av endringer innen en tallmessig helt marginal gruppe (økning fra 0,5 til 0,76 prosent uføre), for å skape en panikk rundt norske uføretall som det ikke finnes saklig grunnlag for, er dette et lite verdifullt bidrag til den videre debatten om trygderettigheter og mer inkluderende arbeidsliv.
ER VELFERDSSTATEN BÆREKRAFTIG?
Civita har gjentatte ganger forsøkt å dramatisere situasjonen gjennom å snakke om «uføreeksplosjonen». Påstanden er at samfunnet nå har «en unødig høy finansieringsbyrde». Bildet Civita tegner, er at hele velferdsstatens finansiering nå settes i fare, på grunn av ukontrollert vekst i trygdeutgiftene de to siste tiårene. «Fra et finansieringsperspektiv er det bekymringsfullt,» skriver Civita.(2)
Men hva viser tallene? Har de totale utgiftene til «sosial beskyttelse» løpt løpsk? Som andel av fastlands-BNP, ligger de i virkelighetens Norge på samme nivå som i 1991:
Civita kan selvsagt hevde dette bildet er «bekymringsfullt» i et finansieringsperspektiv, men det er altså ikke mer bekymringsfullt enn i 1991. Det samme bildet får vi hvis vi bare ser på utgifter til sykdom, uførhet og arbeidsledighet som andel av fastlands-BNP:
Det er sunt med engasjement i diskusjonen om velferd, trygderettigheter og problemer med eksluderende arbeidsliv. Manifest Analyse ønsker engasjementet velkommen, men vil framholde som viktig at samfunnsdebatten bygger mer på fakta og forskning enn på følelser og ideologiske fordommer.
(1) OECD, Labour Force Statistics by Sex and Age, Employment/population ratio.
(2) Civita, Den Norske Syke, februar 2010, s.33-34.
