Når det er snakk om økonomisk politikk, synes avgjørelsene avpolitiserte.
AV INGRID WERGELAND
Trykt i LO Aktuelt 10/2010
En rekke europeiske land er i dyp økonomisk krise. Løsningen Europa over har vært å kutte i offentlig pengebruk. Dette betyr at folk som allerede er hardt rammet av finanskrisen, nå får enda mindre gjennom kutt i pensjoner, trygder og lønn til offentlig ansatte. Sparetiltakene og budsjettkuttene fremstår som helt nødvendige: Det rapporteres i mediene som om de dramatiske innstrammingene er naturgitte. Slik er det ikke.
For bare et drøyt år siden hadde det amerikanske nyhetsmagasinet Newsweek en forside med overskriften «We’re All Socialists Now» (februar 2009). Hovedsaken handlet om at både høyre- og venstresiden i USA nå var enige om å stimulere økonomien gjennom økt offentlig pengebruk. Bare ett år etter har Keynes sloknet som ledestjerne, erstattet av en høyrebrygget medisin som foreskriver kutt og privatisering.
Premisset er at offentlig sektor per definisjon er en utgift, mens privat sektor står for inntektene. Det er lett å harselere med denne todelingen. Et pedagogisk bilde Jens Stoltenberg har brukt, er at med denne måten å tenke på, vil en fødsel på et offentlig sykehus regnes som en utgift, mens en begravelse i regi av et privat begravelsesbyrå stå for verdiskaping. Skolen og pengene som brukes på den, er investering – eller: utgift til inntekts ervervelse, er det ikke det det heter? Vi ville neppe hatt en fungerende privat sektor uten ansatte med skikkelig skolegang.
Selv om Norge er langt unna en politisk styrende krisepakke fra EU, hører vi stadig at det må strammes inn på offentlig sektors utgifter. Sigbjørn Johnsen sa allerede ved presentasjonen av statsbudsjettet i 2009 at 2010-budsjettet skulle bli strammere. Slik regjeringen budsjetterer nå, legges det opp til høyere vekst i privat sektor enn i offentlig. Faren med en slik politikk er at vi over tid får en velferdsstat som kun blir minimumsleverandør av tjenester og infrastruktur, i stedet for en fungerende motor for et velutviklet, framtidsrettet og rettferdig samfunn.
For å fortsette å bygge velferdsstaten er vi nødt til å heve skattenivået. Eller som stortingsrepresentant Stine Renate Håheim (Ap) fra Oppland sa til Dagsavisen i mars i år: «Det er merkelig at skattenivået til en borgerlig regjering skal være helt låst for en av de mest venstreradikale regjeringene i Europa.» Skattenivået vi legger oss på, dreier seg ikke bare om inntektene til offentlig sektor og om rettferdig omfordeling, men også om å flytte hender fra privat til offentlig sektor. Ved et høyere skattenivå er det færre med behov for å bygge store hytter. Slik kan håndverkerne ruste opp skolene i stedet.
Det er ikke pengene som gjør jobben, det er mennesker. Hvilken økonomisk politikk et land velger å føre, er ikke et resultat av naturlover, men av politiske vedtak.
