Cathrine Sandnes skriver i Dagbladet om det glamorøse livet til den såkalte feministeliten.
Ikke for å skryte, men jeg tror altså jeg tilhører feministeliten. Altså de som er bedrevitende tilhengere av likestilling, offentlig finansierte ordninger som fødselspermisjoner og barnehager, for ikke å snakke om selvbestemt abort. Siden dette er en elite som, ifølge kvinnen bak begrepet, verken er knyttet til inntekt (i mitt tilfelle 580 000 kroner), bosted (uoppussa rekkehus) eller formue (0), så er det kanskje ikke den mest eksklusive eliten som finnes. Men i mangel av noe bedre, så får dette duge.
[…] Vi som utgjør feministeliten utøver makt ved å gå med paroler i 8. mars-tog, framfor å gå i styremøter og dødskjedelige regjeringskonferanser. Noen av oss, de aller ypperste, jobber i 16 prosent stillinger ved sykehus og møtes i ulike elitenettverk – også kalt fagforeninger og lokale klubber – for å kare til seg høyere stillingsprosenter og til og med en hel stilling.
Jeg vet det er urettferdig at ikke alle kan få innpass i feministeliten. Men det gjelder å tenke på det som toppidrett: Ingen kan være best i alt. Og noen må tross alt være maktelite og.
