Ali Esbati skriver i Dagsavisen om avgangen til den greske statsministeren: «Papandreous skjebne ble først beseglet når han prøvde seg på en mislykket taktisk manøver, gjennom å antyde utlysning av en folkeavstemning. Å i det hele tatt lufte muligheten for at resultatet av “forhandlinger” med den europeiske bankkapitalens politiske representanter skulle underlegges dem som kommer til å bli berørt, var den postdemokratiske EU-æraens største faux pas.»
«EU-diktatet» som ble vedtatt den 26.oktober er ingen løsning på Hellas sine økonomiske problemer, men representerer en ny runde med kollektiv straff for den greske befolkningen:
«Finansherrene må samtidig være fornøyde med at så mange europeere nå er blitt forledet til å se på grekerne som utakknemlige og bråkete, i stedet for å legge skylden der den hører hjemme. […] Grekerne – de av dem som savner fete utenlandske kontoer og politiske kontakter – skal skvises ytterligere, i tiår framover, for at bankene skal gli unna riskene ved sin egen långivning».
Esbati skriver: «Det hadde ikke vært urimelig å forvente seg at Hellas‘ sosialdemokrater da tilbød et alternativ. Men det har aldri vært aktuelt. […] Men dette er en rød tråd for sosialdemokratiet – og de etablerte venstrepartiene som virrer rundt i dets skygge – over hele Europa. I stedet for å bruke krisen til å bryte med tre tiår av nyliberalt hegemoni – som har lagt grunnen for dagens krise – tar man på seg oppgaven å være EU-byråkratiets beskytter og ambassadører overfor sine forvitrende velgerbaser. […]
Det mangler altså nesten helt parlamentarisk opposisjon mot nettopp den økonomiske politikken som nå har ført land etter land i Europa ned i fattigdomsvekst og massearbeidsledighet. Det er en tomhet der lite annet enn forakt for hele det politiske systemet kan gro. I det landskapet kommer det til å bli stadig vanskeligere å forsvare solidariske ordninger som tidligere er blitt kjempet fram. I det landskapet trives også syndebukktenkning og høyrepopulisme.»
Les hele kronikken her.
