Hvor vanskelig er det egentlig å spille på børsen?
AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 21.04.2010
«Hipp som happ når du velger fond» var overskriften på en artikkel i Aftenposten i forrige uke. I doktoravhandlingen sin har Lars Qvigstad Sørensen studert avkastningen på alle aksjefondene som har investert på Oslo Børs de siste 25 årene. Det viser seg at aksjefond som gruppe ikke har lykkes med å «slå markedet» generelt. Resultatene for de fondene som har gjort det best kan like gjerne skyldes tilfeldigheter som dyktighet. Det finnes, som Sørensen uttrykker det, ingen «persistens» i prestasjonene: Et fond som går bra ett år, kan like gjerne gå dårlig neste år.
Aftenposten skriver at dette er «en kalddusj for alle som tror at statistikken kan hjelpe dem med å velge det beste fondet.» Det er mulig. Men funnene er velkjente fra andre studier av finansmarkedene. I et av de mer håndfaste klarte den seks år gamle sjimpansen Raven, som valgte IT-aksjer ved å kaste en dartpil, å havne blant de 25 beste av tusenvis av Wall Street-proffer.
Så vidt jeg vet har man ikke offentliggjort kompensasjonen til Raven. Selv om vi antar usedvanlig høye bananpriser, er det imidlertid rimelig å tro at det dreier seg om vesentlig lavere summer enn gjennomsnittslønnen for finansmeklere. Bonuser ikke inkludert.
I fondsbransjen skiller man mellom passiv og aktiv forvaltning. Passiv forvaltning betyr at fondet plasserer penger i en portefølje som avspeiler sammensetningen til hele markedet, og altså automatisk stiger og synker med en indeks, for eksempel Oslo Børs. Aktiv forvaltning innebærer at meklerne med sin postsjimpansiske ekspertise forsøker å plukke så gode aksjer som mulig, det vil si de som kaster mye av seg, innen en bestemt risikoprofil. Men som Sørensen sier: «For aktivt forvaltende fond er det like sannsynlig at du får mer som mindre avkastning. Samtidig kan du være sikker på at kostnadene er høyere.» Situasjonen kan sammenliknes med å betale noen litt for å spille på et lotteri etter et fast system, eller å betale en annen mye for å spille på samme lotteri, mer på følelse.
På et perfekt marked skal det ifølge mainstream finansteori ikke være mulig for enkeltstående aktører å slå markedet over tid. Prisene skal allerede avspeile all offentlig kjent informasjon. Og hvis noe er feilaktig prissatt, så justeres prisen lynraskt takket være det store antallet aktører og mulighetene til svært raske transaksjoner.
Et alternativ er å handle basert på informasjon som skal være offentlig kjent, men som i realiteten ikke er det. Hvis man gjør dette på en slik måte at andre oppdager det, kalles det for innsidehandel og kan føre til fengsel. Ellers kalles det gjerne for et kupp. Men det er normalt ikke den typen risiko aksjefondsmeklere tar for å bistå sine vanlige privatkunder.
En annen gevinstmulighet er bevisst å prissette risiko feilaktig. Finanskrisen ble blant annet utløst av at man hadde stykket opp og bakt sammen store mengder risikable lån til utstudert uoversiktelige finansielle instrumenter med imponerende navn – og sendt svarteper videre.
Men heller ikke dette er noe som har direkte relevans for norsk aksjefond. Der går det mer ordentlig for seg. Det kommer en jevn strøm av penger fra privatpersoner og institusjoner som ønsker å «spare» eller «investere». Ved å være mellommenn kan meklerne få tak i en del av disse pengene. Fondsbransjen i Norge forvalter 419 milliarder kroner, hvorav 88 milliarder er plassering fra privatpersoner i aksjefond. Regner vi med 1-2 prosent i gebyrer og honorar, betyr det 1-1,5 milliardene som husholdningene årlig betaler til finansmeklere, bare for de mer eller mindre tilfeldige, «aktive» aksjefondsplasseringene.
Vi er egentlig ikke bortskjemt med at økonomisk teori stemmer overens med empiriske fakta. Likevel er det vanlig at økonomer deltar i samfunnsdebatten med krav om at ulike systemer skal tilpasses til de teoretiske modellene for incitament og effektivitet. Når det gjelder de aktive fondsforvalterne er det, tross empirisk støtte, pussig nok ikke noe stort engasjement for krisetiltak mot sløseriet. Det er litt synd. Det kunne være en inngang til en breiere samfunnsdebatt om en virksomhet som i beste fall håver inn penger fra husholdninger og bedrifter uten å skape nye ressurser, og i verste fall bidrar til å gjøre realøkonomiske kriser dypere.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
