Profittinstinktet trumfer kunnskaper og fakta om konkurranseutsetting.
AV: ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 21.09.2011
«Petter Furulund i NHO Service jubler over valgresultatet», kunne vi i forrige uke lese i Klassekampen. Flere kommuner styrt av borgerlige koalisjoner gir «muligheter som vi gleder oss til å forvalte på en anstendig måte».
For å fortjene denne gleden har NHO reist land og strand rundt med en evangelisk modell der det er «umulig på skjønne dokumentasjonen som ligger bak», for å sitere KS-direktør Helge Eide, og som er «ubrukelig som beslutningsgrunnlag for kommunene», for å sitere Fagforbundets gjennomgang.
Men skjødesløse og uholdbare kostnadsberegninger er ikke noe NHO er alene om når det gjelder argumentasjon for privatisering av offentlige tjenester. Påstanden om at private aktører er mer kostnadseffektive er snarere et populært dogme.
På det kanskje mest omdiskuterte området – helsetjenester og sykehus – viser for eksempel en metastudie av 317 forskningsrapporter at funnene snarere peker på det motsatte.
En dansk studie som nylig er publisert, basert på 80 ulike undersøkelser av outsourcing, konkluderte med at det ikke finnes forskningsmessig grunnlag, verken for økonomiske innsparinger eller forbedret kvalitet ved konkurranseutsetting av «myke» tjenester, altså det meste av det vi kjenner som velferdstjenester.
Omtrent samtidig kom en stor svensk forskningsstudie, gjennomført av SNS – et korporativistisk organ som en gang i tiden ble startet for å motvirke ideer om planøkonomi. Konklusjonen deres er at man ikke kan finne «vitenskapelig belegg for de høye forhåpninger om at mer konkurranse skal føre til forbedringer av velferden».
SNS-studien har et tydelig kostnadsperspektiv, mens den danske rapporten også reflekterer over situasjonen for de ansatte. «De dokumenterte effektene for medarbeidere er overveiende negative», er konklusjonen der. Outsourcing har en tendens til å påvirke lønn og arbeidsvilkår negativt. Det blir ofte tyngre og mer stressende. En annen effekt, som er dokumentert i norsk sammenheng, er dårligere pensjonsvilkår.
Det er ikke tilfeldig at konkurranseutsetting og privatisering av velferdstjenester er så høyt prioritert for organiserte kapitalinteresser. Det handler ikke om viljen til å gjøre tjenestene billigere. Snarere handler det om at de blir dyrere med tiden uansett om de utføres i privat eller offentlig regi. Det er ikke mulig å skape enkle produktivitetsforbedringer innen velferdssektoren. Det kreves arbeidstimer å gi pleie, utdanning og omsorg.
For de kommersielle bedriftene innen sektoren er dagens situasjon ideell. Der de kan kapre deler av et offentlig finansiert marked, kan de regne med stigende, stabile inntekter. Samtidig bidrar de til en markedstilpasning av selve tjenesteproduksjon. Sterke krefter kommer i bevegelse for at tilbudet skal bestemmes av privat kjøpekraft – ikke av individuelle behov.
Sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette problematisk på flere måter. Det skapes kostnadsdrivende incitamenter. Innen helsevesenet er det særlig tydelig. Når man får betalt av den offentlige etter standardmodeller, blir det lønnsomt med pasienter som søker hjelp for unødvendige, men enkle plager. Det ser vi også ved rent kommersielle sykehus, som i USA. Sykehusene får sterke incitament til å foreslå mer kostbare behandlinger, som pasienten sjelden er i en posisjon til å sette spørsmålstegn ved.
Det andre problemet handler om at profitten – når muligheten for produktivitetsforbedringer gjennom automatisering er begrenset – kommer fra hardere utbytting de ansatte. I tillegg til økt tidspress peker for eksempel den danske studien på «endringer av medarbeidersammensetning» som et typisk resultat. Private aktører bruker oftere yngre, mindre erfarne personer. Det er lett å se at dette indikerer at for eksempel eldreomsorgen i økende grad blir en bruk-og-kast-bransje. Og det betyr i sin tur outsourcing av slitasje og førtidpensjonering – tilbake til den offentlige.
Velferdstjenester av høy kvalitet, som leveres etter en annen logikk enn den kommersielle, er et sivilisatorisk framskritt. Å forsvare og utvikle disse tjenestene vil innebære konflikt med sterke kapitalinteresser, som gjerne lar profittinstinktene gå foran kunnskaper og fakta. Denne dragkampen krever en langsiktig mobilisering.
Ali Esbati
Økonom i Manifest Analyse
Les mer om metastudien på 317 studier her
Les mer om den danske studien her
Les mer om den svenske studien her
