AV STEIN ØSTRE
Innlegg i Klassekampen 29.12.11
Den politiske høyresiden foreslår konkurranseutsettelse av offentlig forvaltning, slik at den iboende ineffektivitet i forvaltningen kan reduseres. Derved skal man kunne oppnå «mer for pengene» i form av økt offentlig velferdsproduksjon eller skattelettelser. Det er to problemer ved en slik påstand selv med høyreorienterte og markedsvennlige briller.
For det første: Påstanden om omfanget av ineffektivitet i offentlig forvaltning synes i hovedsak sterkt overdrevet. Antagelig er graden av ineffektivitet på omtrent samme nivå som i store organisasjoner som NHO, LO, KS, Statistisk sentralbyrå, Norges Bank, større private firma og så videre.
Konkurranseutsettelse av offentlig forvaltningsvirksomhet, det vil si bruk av private firma som underleverandører, har man etter hvert – etter Margaret Thatcher – betydelig erfaring med i mange vestlige land. Det slående med disse erfaringer er at det ikke generelt kan dokumenteres særlige besparelser. Spesielt gjelder det individrettede tjenester (ansikt til ansikt), der det er tiden som tjenestemottager (pasient/elev) og tjenesteyter (lege/lærer) har sammen, som er avgjørende for kvaliteten og kostnadene. Det finnes nordiske undersøkelser som viser denne mangel på generell gevinst, – jf. rapporter fra AKF (Anvendt Kommunal Forskning) og SNS (Studieförbundet Näringsliv och Samhälle).
NHO Service, som driver aktiv markedsføring for sine medlemsbedrifter, har laget en serie analyser for kommuner med minst 5000 innbyggere der det presenteres uholdbare beregninger om hva kommuner kan spare ved bruk av private underleverandører. Det dreier seg om meget store beløp, som neppe vil være overensstemmende med den hårde virkelighet.
For det andre: Betegnelsen konkurranseutsettelse synes i hovedsak å være misvisende, da det ikke nødvendigvis er særlig konkurranse blant de firmaene som er interessert. Det å være underleverandør for forvaltningen er spesielt gunstig, da etterspørselen er stabil og voksende, samtidig som forvaltningen er en sikker betaler. Man burde heller tale om lisitering, det vil si innbydelse til å gi anbud, – jf. det danske udlicitering.
Erfaringen viser at det private «underleverandørmarkedet» for offentlige tjenester gjerne består av et lite antall firma, som har betydelige markedsandeler. Slike markeder omtales som oligopol («marked med få selgere»). Ved anbudskonkurranser er de deltagende firma selvsagt ikke pristagere, da poenget er å konkurrere på pris. I oligopolmarkeder er det ikke nødvendig med illegale konkurranseregulerende avtaler. Forholdene er vanligvis så oversiktlige at det enkelte firma lett kan skaffe seg rimelig god oversikt over hva konkurrentene driver med.
Private firma som driver strategisk prispolitikk, kan enkelt ved dekningsbidragsanalyser utkonkurrere selvkostkalkulerende enheter som ideelle organisasjoner og offentlige forvaltningsenheter. I internasjonal handel taler man i slike sammenhenger om «dumping». Det man taper på kort sikt for å komme inn på markedet som underleverandør, kan tas igjen i det lange løp når man er «innarbeidet». Det er grunnideen i alle investeringsanalyser.
Muligheten for fløteskumming kan også være til stede. Det gjelder når man kan avgrense virksomheten til spesielle arbeidsoppgaver (for eksempel operasjoner mot grå stær), som gir helt andre muligheter for rasjonell drift, enn enheter som har et større og bredere produksjonsansvar (for eksempel sykehus som må ta alle typer øyensykdommer og skader).
Man skal også merke seg at private firma som i dag er etablert som underleverandører gjerne er eid, når alt kommer til alt, av internasjonale investeringsselskaper, som gjerne kan være skattepliktig til Cayman Island eller lignende.
Konklusjonen synes å måtte bli at det nok eksisterer et visst effektiviseringspotensial i kommunene og i offentlig sektor ellers. Det kan også sikkert i denne forbindelse være ting å lære av private firma. En generell overgang til bruk av private underleverandører for offentlige forvaltningstjenester, ligger sannsynligvis an på lang sikt til å gi et økt utgiftsnivå. Denne merutgift vil trolig langt overstige verdien av den ineffektivitet man i dag eventuelt kan finne i offentlig forvaltning.
Stein Østre,
professor, Høgskolen i Hedmark
