«Amerikanere foretrekker svensk inntektsfordeling» kunne vi nylig melde, basert på ny forskning. Dels undervurderer amerikanere (den sterkt voksende) konsentrasjonen av rikdom i USA. Dels foretrekker de fleste en jevnere fordeling – i undersøkelsen representert ved den faktiske rikdomsfordelingen i Sverige. Men hvorfor fortsetter da denne utviklingen å bli understøttet av politiske beslutninger som også får støtte i valg?
PARADOKSAL ULIKHET?
Denne tilsynelatende paradoksale tilstanden blir tatt opp i et innlegg på bloggen «The disorder of things». Der blir det vist til ny forsking som peker på at det faktiske resultatet av økende forskjeller i USA er sterkere støtte til konservativ, ikke-egalitær politikk. Denne forskningen slutter sig dermed til andre studier, som setter spørsmålstegn ved en teori som ellers har vært et vanlig utgangspunkt blant mange tradisjonelle økonomer – at større forskjeller i samfunn med demokratiske valg vil føre til sterkere krav på omfordeling gjennom det politiske systemet.
Forfatterne av forskingsartikkelen synes å være noe overrasket over å se tendenser til at holdningene blant så vel fattige som rike beveger seg i konservativ retning med økte forskjeller, selv om de fattige mer enn de rike har notert de økte forskjellene. De fremmer en hypotese om hvordan «rammefortellingene» i samfunnet, fortalt via mediene, kan skille seg mellom de årene da forskjellene ble mindre og årene da de har blitt større. Det kan være sånn at det blir en mer «individualistisk» fokus når forskjellene øker takket være at noen få gjør det veldig godt. De krympende forskjellene i perioden før 1970-tallet skyldes derimot økende inntekter i mer lavtlønte sjikt – noe som kan ha generert fortellinger hvor det offentliges rolle for å fremme utdanning og arbeidsmuligheter fikk større plass.
HVOR ER KLASSEFORSTÅELSEN?
Dette synes muligens å være en svakt fundert hypotese, og artikkelforfatterne påstår heller ikke at de på alvor prøver den. Men kanskje er det likevel symptomatisk at analysen ikke kommer lengre. Som forfatteren til blogginnlegget påpeker:
Of course, the giant elephant in the room with all this research is ‘class’. In neither of the two articles is there a single mention of the word. The great taboo term of America is not a profanity, but rather a political term. Without the concept of class, there is no suggestion of struggle between them, or a concerted effort to shape distributional conflicts in beneficial ways. There’s no sense of structural positions and what this entails for individuals. There’s no sense of systemic forms of exploitation.
DE RIKE TAR ALT
I denne sammenhengen ska vi nevne to andre vitenskaplige artikler som nylig blitt publisert og som tar opp de politiske effektene av økte forskjeller på en realistisk måte, selv om de ikke eksplisitt diskuterer det i klassetermer.
I en omfattende essay, «Winner-Take-All Politics», skriver statsviterne Jacob S. Hacker og Paul Pierson om hvordan de dramatisk voksende inntektsforskjellene i USA primært er drevet av at de aller rikeste har dratt fra. De kobler dette til en selvforsterkende prosess, hvor de superrike har kunnet kjøpe seg en enorm politisk innflytelse over viktige beslutninger, mens den organiserte arbeiderbevegelsen har gått fra svak til enda svakere.
VELFERDSSTATENS LEGITIMITET
Et noe bredere perspektiv har Erling Barth og Kalle Moene. I tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet skriver om de sine funn at små lønnsforskjeller går sammen med store velferdsstater. Deres forklaring er i korthet denne:
Grunnen er at økonomi og politikk beveger seg sammen, slik at likhet skaper mer likhet, og ulikhet skaper mer ulikhet. På den ene siden bremser ikke små 1ønnsforskjeller den politiske oppslutningen om velferdsstaten. Tvert om, små 1ønnsforskjeller stimulerer til økt oppslutning. På den andre siden motvirker ikke justeringer i arbeidsmarkedet velferdsstatens omfordeling. Tvert om, velferdsstaten forsterker eventuelle tendenser till lønnssammenpressing. Til sammen gir de to effektene en sterk likhetsmultiplikator.
LIKHET OG VALGRESULTAT
Til sist, siden svenske forhold ble tatt opp i begynnelsen. Forskjellene i Sverige er for så vidt mye mindre enn i USA, men de har likevel økt de siste tiårene. Bloggeren og sosialdemokraten Marika Lindgren Åsbrink har undersøkt sammenhengen mellom inntektsforskjeller i svenske kommuner og valgresultatene for henholdsvis Moderaterna (svenske Høyre) og Socialdemokraterna.
Det er en ganske sterk sammenheng mellom store ulikheter og gode valgresultater for høyresiden. Også over tid kan man se en tendens til at sosialdemokratiet har gjort det verre i takt med at inntektsforskjellene har blitt større. Åsbrink er nøye med å påpeke at dette ikke er en uttømmende undersøkelse og at det heller ikke sier noe om kausalitet, altså hva som eventuelt fører til det andre. Men det er likevel et viktig moment å få med seg og analysere, for den som er interessert i velferdssamfunnets framtid og i framgangsmåter for progressiv politikk.
