Av: Øyvind Bosnes Engen
Publisert i Klassekampen 09. juni 2015
Norske politikere har gått lenger enn EU i å kreve anbudsutsetting av velferdstjenester.
Hvis en kommune velger å kjøpe inn velferdstjenester fra en ekstern tjenesteyter – det være seg innen barnevern, eldreomsorg eller rehabilitering av rusmisbrukere – må den ifølge dagens regelverk utlyse en konkurranse på markedet, der økonomiske kriterier er avgjørende for hvem som får utføre tjenesten.
EØS-avtalen er den umiddelbare årsaken til at Norge innførte lovgivning om offentlige innkjøp. Men norske myndigheter har selv valgt å gå lenger enn hva avtalen krever når det gjelder å gi markedet innflytelse over den nasjonale velferdspolitikken. Innkjøpsreglene Norge forpliktet seg til å følge da EØS-avtalen ble inngått i 1994, omfattet nemlig ikke helse- og sosialtjenester.
Norske myndigheter valgte likevel å utvide anbudsreglene til å omfatte langt flere tjenester enn det EU krevde. Dette ble gjort både ved å senke verdien kontraktene måtte ha før reglene skulle slå inn til 250 000 kroner – knapt en fjerdedel av EUs beløpsgrense – og ved å utvide anbudsreglene til også å gjelde helse- og sosialtjenester. Mens NHO ivret for at beløpsgrensen skulle settes lavest mulig, var særlig kommunene og fylkeskommunene sterkt kritiske til å sette strengere regler enn EU krevde.
Markedsrettingen disse regelendringene innebærer er ikke uproblematisk. Det er vanskelig å tallfeste kvaliteten på velferd, og «mest økonomisk gunstig» blir dermed lett synonymt med «lavest pris». En annen innvending mot å organisere velferdstjenester gjennom konkurranse, er at disse tjenestene brukes av mennesker på sitt mest sårbare, som behøver langsiktighet og forutsigbarhet. Dermed kan disse tjenestene ikke uten videre behandles som en hvilken som helst vare på markedet.
Slike hensyn var imidlertid helt fraværende i prosessen som ledet frem mot innkjøpsreglene for velferdstjenester. Derimot ble generelle konkurransepolitiske regler og prinsipper – opprinnelig beregnet på helt andre deler av det offentliges virksomhet – utvidet til å omfatte helse, sosial og omsorg. Dette skjedde helt uten at særtrekkene ved disse sektorene ble diskutert. Utvidelsen av anbudsreglene ble snarere begrunnet i EU-kommisjonens målsettinger om offentlige innsparinger, effektive markeder og konkurransedyktig næringsliv.
Først i 2003 – to år etter at den norske utvidelsen av EUs anskaffelsesregler trådte i kraft – ble betenkelighetene med å likestille velferdstjenester med andre varer og tjenester gjenstand for politisk debatt. Et stortingsflertall kunne samle seg om at ideelles innsats innen velferdssektoren hadde en egenverdi. Resultatet ble et unntak i regelverket, som tillot offentlige etater å utlyse konkurranser forbeholdt ideelle organisasjoner, der de slapp å konkurrere med kommersielle bedrifter om å levere helse- og sosialtjenester.
I 2012 ble et nytt unntak innført, for å understreke at enkelte tjenester innenfor barnevern, rusomsorg og psykisk helsevern innebærer offentlig maktutøvelse, og dermed ikke egner seg for konkurranse på markedet. Unntaket ble utløst av en tvist mellom NHO og Barne-, ungdoms- og familieetaten, der sistnevnte mente anbudsreglene vanskelig lot seg forene med hensynet til barnets beste. I skrivende stund er det dessuten uklart hva som blir utfallet av et forslag om unntak for individuelle helse- og sosialtjenester som ikke kan konkurranseutsettes uten å spre taushetsbelagt informasjon om brukerne til flere tilbydere.
Disse unntakene illustrerer at helse- og sosialtjenester har særtrekk som skiller dem vesentlig fra virksomheten som skjer i andre samfunnssektorer, og at det derfor er vanskelig å behandle dem som andre varer og tjenester. Likevel forvaltes altså deler av den norske velferdsstatens tjenesteyting ut fra et regelverk som er utformet for å fremme EUs indre marked.
Våren 2014 vedtok EU nye anskaffelsesregler, og i 2016 skal det norske lovverket for offentlige innkjøp av helse- og sosialtjenester igjen forandres. De nye EU-reglene innebærer at det generelle unntaket som gjelder helse- og sosialtjenester forsvinner, hvilket trolig vil gjøre det vanskelig å unnta ideelle aktører fra å konkurrere med kommersielle. Imidlertid vil de nye EU-reglene delvis skjerme helse- og sosialtjenester, ved kun å omfatte oppdrag med en verdi på over seks millioner kroner – over tre ganger høyere enn grenseverdiene som gjelder andre typer kontrakter.
Men norske myndigheter ser igjen ut til å ville gå lenger i markedsretting enn det EU krever. Flertallet i det regjeringsutnevnte «Forenklingsutvalget» har nemlig foreslått at anbudsreglene også skal gjelde for alle helse- og sosialtjenester med kontrakter på over 500 000 kroner – en tolvtedel av EUs nivå. Utvalget ønsker altså at det ikke skal være mulig å behandle helse- og sosialtjenester annerledes enn andre varer og tjenester, og at unntaket for ideelle aktører bør fjernes også under denne verdien.
Dersom utvalget får det som det vil, vil norske myndigheter nok en gang bruke endringer i EU-lovgivning til å åpne opp markedet for norske velferdstjenester i enda større grad enn det EØS-avtalen krever.
Øyvind Bosnes Engen har skrevet rapporten «Bestemor på anbud. Hvordan konkurranse svekker demokratisk styring av velferdstjenestene» for Manifest Tankesmie.
