Krisa i finansmarkedet er omskapt til en gjeldskrise i over hele Europa.
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 6.10.2010.
Det er tungt for europeisk økonomi. Irland, enda et hyllet nyliberalt eksperimentverksted, har fått nye problemer siden staten gikk inn for å redde en storbank fra konkurs. Regningen må betales av det irske folket gjennom store budsjettunderskudd som skal krympes ved kraftige nedskjæringer.
Finanskrisen er altså overført til en gjeldskrise over hele Europa. Først ble finansakrobatene uanstendig rike på et vilt finanssystem. Nå har statene tatt over svarteper-gjelden og skal omsette den – på finansmarkedene. Som garanti stilles dagens velferd for millioner av europeere samt framtidig arbeidsinnsats og fremtidige pensjonsrettigheter.
For å gjøre farsen komplett vil EU-kommisjonen, som har presset på for opprettelsen av et oppblåst, multinasjonalt, europeisk bank- og finansmarked, hjelpe til i prosessen. Man ønsker å idømme bøter for forbrytelser mot EUs såkalte stabilitetspakt, men også straffe land som «taper konkurransekraft eller har en lånebasert vekst». Dette for å «sikre finansiell disiplin og bærekraftig vekst i EU», ifølge økonomikommisjonær Olli Rehn.
Den lånebaserte veksten har altså vært bra så lenge den fôret finanskapitalistene. Men nå skal kommisjonen presse medlemsstatene til å holde tilbake lønninger («konkurransekraft»), samt offentlige utgifter og investeringer («finansiell disiplin»), slik at finanskapitalistene kan tjene penger på de underskuddene de selv har bidratt til («bærekraftig vekst»).
I siste nummer av nettidsskriftet Real-world economics review presenterer noen franske økonomer et «Manifesto of the appalled economists» – de forferdede økonomers manifest. De konstaterer at det nyliberale paradigmet er enerådende i diskusjoner om den europeiske gjeldskrisen, til tross for at det har feilet grundig, har vist seg føre til betydelig økonomisk ineffektivitet og har fått alvorlige sosiale kostnader.
I artikkelen sin lister de opp ti «åpenbare fakta» som utgjør utgangspunkt i krisehåndteringen, og som snarere er åpenbart feilaktige. Det gjelder for eksempel ideen om at finansielle markeder er effektive, at de bidrar til økonomisk vekst, at de trengs for en korrekt vurdering av staters økonomiske situasjon, eller at de må «roes ned» for at den offentlige gjelden skal kunne finansieres.
Snarere er det sterke empiriske belegg (og teoretiske forklaringer – utenfor det nyliberale paradigmet) for at finansmarkedene permanent genererer ustabilitet, at de aktivt kanaliserer bort ressurser fra produktive og vekstskapende investeringer og at de systematisk feilvurderer staters finansielle situasjon på grunn av innebygde interessekonflikter.
De franske økonomene minner om at økningen av offentlige underskudd de siste tiårene har skyldes en ideologisk drevet lavskattpolitikk. For de rike privathusholdningene og finansmarkedsaktører har dette betydd en «jackpoteffekt». Først har de fått mer penger til overs, deretter har de kunnet låne ut disse til det offentlige, med gode og stabile renteinntekter som fortjeneste. Dette har vært en mekanisme for omfordeling av ressurser mellom inntektsklassene – fra lavere til høyere samfunnsklasser. Og det er gjennom denne mekanismen regningen for den siste tidens overforbruk skal «finansieres».
Ut fra et klasseinteresseperspektiv var den uholdbare ekspansjonen i finanssektoren «rasjonell». Det samme kan man si om de «løsningene» som nå påtvinges de europeiske folkene. Det er rettferdiggjøringen av disse – som uunngåelige og i tråd med en bred allmenninteresse – som krever markedsfundamentalistisk mytedannelse. Sjeldent har det ortodokse økonomkorpsets sosiale funksjon vært så tydelig som nå.
Det franske manifestet inneholder en rekke kriseløsninger som tar utgangspunkt i det som bør være åpenbart: At man bør lære noe av det som gikk galt, ikke gjøre enda mer av det samme. Manifestet etterlyser samtidig en demokratisk debatt der man viser frem valgmulighetene i den økonomiske politikken, altså noe annet enn dagens virkelighetsfjerne tunnelsyn.
Den store tragedien i europeisk politikk i dag er at alternativene ikke kommer tydeligere frem i partilandskapet. Den forferdelige intellektuelle fattigdommen i økonomlauget lever i symbiose med denne politiske ensrettingen.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
