AV LARS GUNNESDAL
Innlegg publisert i VG 27.juni 2012
Astrid Meland skriver den 19. juni om valget i Hellas og et mulig «drakmageddon», og har rett i at landet trenger å rydde opp i den politiske korrupsjonen. Men når hun prøver å forklare hvorfor Hellas har havnet i den situasjonen de har ved å gjengi sentrale fakta som sammenligner landet med Tyskland, går mye feil.
For det første stemmer det rett og slett ikke at grekerne i snitt pensjonerer seg «for tidlig». OECD-tall viser at greske kvinner pensjonerer seg litt tidligere enn i Tyskland, men for greske menn er det motsatt. Greske arbeidere har lite ferie og jobber i snitt mest per år i hele Europa.
Også når Meland prøver å forklare problemene i Hellas med høye lønninger i offentlig sektor, bommes det grovt. Påstanden er at «70 prosent av statsbudsjettet gikk til offentlige lønninger i 2009.» Ifølge Eurostat er det reelle tallet ca. 25 prosent, eller 13 prosent av BNP.
Melands bruk av tall og statistikk er i det hele tatt betegnende for den generelle dekningen av gjeldskrisen i mange medier. Alt synes til tider å være lov, og løse, ubegrunnede tall og påstander blir brukt til å legitimere den ødeleggende kuttpolitikken landene i Sør-Europa nå blir utsatt for av EU-systemet. Slik flyttes fokuset vekk fra Europas overeksponerte banksektor og fra de strukturelle problemene som innføringen av euro har medført.
Det mest kuriøse øyeblikket i Melands innlegg kommer likevel i form av påstanden om at dersom Hellas ikke betaler det de skylder, er det «skattepengene til nordmenn, svensker, amerikanere, briter og kinesere som må dekke dette. For hver euro Hellas ikke betaler, må velferden ned i andre deler av verden.» Det er sant nok at for hver euro Hellas ikke betaler, så er det noen som ikke får betalt.
Men pengene går jo ikke til å finansiere vår og andre lands velferd, de går rett tilbake til den samme banksektoren som for få år siden ble reddet fra kollaps av enorme statlige redningspakker.
