De store forskjellene i dagens Storbritannia er et resultat av Margaret Thatchers store gjennomslag i britisk politikk.
AV: SIMON REID–HENRY
Publisert i Idéer-spalten i Dagbladet 20.1.2012
Margaret Thatcher er utvilsomt den britiske politiker i nyere tid som har forårsaket størst splittelse. Blant sine tilhengere (og i egne øyne) var hun «jernladyen», en standhaftig leder som nektet å endre kurs. Blant sine motstandere var hun snarere «det helsikes kvinnfolket» eller som popgruppa Madness formulerte det: the blue skinned beast, «det blåhuda beistet». For ikke å snakke om de noe kraftigere skjellsordene som må ha blitt henne til del i Liverpools arbeiderforeninger eller på havna i Newcastle.
Likevel vant Thatcher tre parlamentsvalg på rad, hver gang med økt velgeroppslutning. Og da hun til slutt måtte gå, var det hennes egen regjering, og ikke velgerne, som felte henne – splittelsen hun forårsaket, ble til slutt for sterk til å kunne veies opp av hennes økte politiske slagkraft. Sannheten om Margaret Thatcher er altså langt mer kompleks enn mange er villige til å innse.
Thatcher kom til makta på et tidspunkt da skyene over øyriket var faretruende mørke. Utover på 1970-tallet hadde den økonomiske krisa ballet stadig mer på seg: Inflasjonen ble sterkere, veksten i BNP svakere, arbeidsløsheten økte og den ene streiken ble avløst av den neste. I 1976 måtte britene reddes av en krisepakke fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Akkurat dét kan sette perioden i perspektiv: Heller ikke i dag er det vanskelig å for seg at en sterk leder med løfter om økonomiske mirakler vil kunne komme til makta, for eksempel i et hardt prøvet Italia eller Hellas.
Faktum er at Thatcher aldri lovet noe mirakel, selv om hennes motstandere liker å framstille det sånn. Før valget i 1979 lovet hun eksempelvis bare å tøyle fagbevegelsens makt og få økonomien i gang igjen. På de elleve årene som fulgte, fikk hun definitivt til det første – mest kjent i så måte er tvekampen i 1985 mot Arthur Scargill, lederen for gruvearbeidernes fagforbund, en kamp hun hadde forberedt nøye og fortjente å vinne, i det minste reint politisk. Tidlig i karrieren som statsminister vant hun dessuten stor popularitet for sin håndtering av Falklandskrigen; raslingen med imperiets gamle sabler bidro til å få henne gjenvalgt første gang i 1983. Det andre gjenvalget, i 1987, hadde mer å gjøre med at økonomien endelig viste tegn til bedring.
Men langt fra alle nøt godt av framgangen. Nå, tjue år seinere, synes det som om Thatcher-regjeringens stadig mer radikale økonomiske politikk utover 1980-tallet stred mot sunn fornuft – snarere enn å føre landet på bedringens vei. Én ting er at flesteparten av de nye jobbene Thatcher hevdet å ha skapt, simpelthen var blitt flyttet fra offentlig til privat sektor. En annen er at den økonomiske veksten under Thatcher egentlig aldri oversteg 2,4 prosent, som var snittet under 1970-tallets angivelige «stagnasjon». Dette til tross for den monetaristiske hestekuren hun tvang britene gjennom for å bekjempe inflasjon, og til tross for strømmen av friske penger fra salg av nordsjøolje og fra finanssektoren – Thatchers øyensten.
Økonomien tok altså aldri det sjumilssteget forover som Thatcher lovet. Derimot har hennes politiske kurs (som i stor grad ble ukritisk videreført av Tony Blair og «nye» Labour i deres desperate forsøk på å bli gjenvalgt) medført omveltninger som har vært til stor skade for Storbritannia. Aller verst er de sosiale og økonomiske forskjellene som Thatchers politikk bidro sterkt til å øke.
Hva besto så denne politikken i?
For det første holdt Thatcher under mesteparten av 1980-tallet fast på at inflasjonen måtte ned – med økt arbeidsløshet som resultat.
For det andre holdt hun like fast på at staten måtte «bygges ned»: Hun røsket vekk statlige sikkerhetsnett og oppfordret folk til i større grad å ta ansvar for egen velferd. De offentlige utgiftene var på vei ned også før Thatcher kom til makta, men under henne ble de kraftig krympet. Nettoinvesteringer i offentlig sektor falt fra ca 6 prosent på midten av 1960-tallet til 1,3 prosent i perioden 1985 til 1995.
For det tredje la hun uhemmet til rette for finanssektoren. Mest kjent i så måte var det såkalte «Big Bang» i 1986, da de britiske bankene ble deregulert over natta. Gevinstene i sektoren tok seg godt ut på budsjettbalansen og fikk det til å se ut som Thatchers økonomiske politikk ga fornyet produktivitet. I virkeligheten endte overskuddet stort sett på selskapenes utenlandske konti og ga null i skatteinntekt.
For det fjerde kuttet hun hardt i toppskatten (fra 83 prosent i 1979 til 40 prosent i 1988) for ytterligere å stimulere pengeøkonomien, men også for å tekkes en voksende middelklasse. Dette hadde Thatcher råd til delvis på grunn av det kunstig høye budsjettoverskuddet som glinset av nordsjøolje-profitt og fete finansoverskudd. Men fordi viljen til inntektsutjevning over skatteseddelen var så lav, doblet den rikeste prosenten av befolkningen sin andel av landets inntekter: fra rundt 6 prosent i 1980 til rundt 13 prosent i 2000 – den høyeste andelen i hele etterkrigstiden.
Konsekvensene av denne politikken kan oppsummeres i to punkter:
For det første har forskjellene økt kraftig, en utvikling som kan spores tilbake til Thatchers maktovertakelse, men som har fortsatt fram til i dag – om enn i lavere takt. Denne effekten av Thatchers politikk blir tydelig om man for eksempel sammenlikner graden av sosial ulikhet i Storbritannia, Sverige og USA fra 1960 til i dag. I 1960 var Storbritannia på nivå med Sverige, med en ulikhet på rundt 27 prosent (målt med Gini-koeffisienten, en skala der verdien 0 tilsier full økonomisk likhet og 100 en situasjon der én person får all inntekt), mens USA – som var rystet blant annet av borgerrettsbevegelsen – lå etter, med 34 prosent. I de femti årene som fulgte, har ulikheten i Storbritannia økt jevnt og trutt til den i 2008 var 36 prosent, på nivå med USA, mens Sverige har klart å krympe den ytterligere, til under 25 prosent.
For det andre har økte forskjeller mellom fattig og rik i seg selv forsterket mange andre sosiale og økonomiske problemer som rir Storbritannia. Ulikhet var for eksempel én viktig årsak til opptøyene som herjet landet i fjor sommer. Og som vist i den kritikerroste boka Ulikhetens pris (The Spirit Level) av Wilkinson og Pickett, rammer ulikheten samfunnet også på andre måter. I Storbritannia har den blant annet ført til et betydelig privat gjeldsnivå. Faktisk er nivået høyest i Europa; ikke så rart, gitt at 55 prosent av alle utstedte europeiske kredittkort innehas av briter.
Det blir derfor misvisende å snakke om «Storbritannia i forfall», slik statsminister David Cameron ynder å gjøre. Vi bør heller snakke om hva som «felte Storbritannia»: nemlig en rekke konkrete politiske tiltak, satt ut i livet først av Thatcher, og deretter – i mange tilfeller – av hennes etterfølger John Major, ja til og med av Blair og Browns Labour-regjeringer. I den forstand kan selv en så splittende figur som Margaret Thatcher med en viss rettferdighet sies å ha fungert samlende: Hun har fått begge sider av det politiske spektrum til å underkaste seg en politikk som oppmuntrer til privat rikdom, og som godtar forskjeller. Det er dette som er thatcherisme – den sanne arven etter Margaret Thatcher
AV SIMON REID–HENRY
Oversatt fra engelsk av Cato Fossum
