«Jeg var fire år da jeg oppdaget at jeg så annerledes ut enn andre barn», skriver Cathrine Sandnes i Dagbladet.
I takt med innvandringsveksten og de nye utfordringene som har dukket opp, har sånne som meg blitt usynlige på den gode måten. Vi får være i fred.
Vi blir ikke ropt etter. Vi opplever tvert imot at fremmede mennesker kan finne på å slå av en prat om «muslimene», og ta for gitt at vi er fortrolige med hverandre. Det er ingen som himler med øynene når jeg insisterer på å svare «Norge» når folk spør hvor jeg er fra.
I min levetid har sånne som meg gått fra å være fremmede til å bli helt hverdagslige. Forhåpentlig skjer det samme med dem som blir sett som fremmede nå. De færreste av oss tror det kommer til å gå av seg selv, at det blir smertefritt eller uten gnisninger.