Vil vi virkelig ha en «normal» sykefraværsstatistikk?
AV ALI ESBATI
Trykt i Dagsavisen 23.01.2010
«Når et land har en av verdens friskeste befolkninger, men samtidig verdens høyeste sykefravær, er det et tydelig tegn på at noe er galt.» Det høres etter hvert velkjent ut. Det har vært et mantra i norsk debatt om sykefravær og sykelønn.
Men akkurat dette sitatet er ikke norsk. Det er Gunnar Axén, fra svenske Høyre, Moderaterna, som argumenterer for de kraftige regelskjerpingene som høyreregjeringen har innført i det svenske sykelønnsordningen. Axén er leder i Riksdagens sosialkomité. Han har hatt mye å gjøre i det siste. Det har nemlig blitt stadig vanskeligere å gjemme vekk effektene av politikken.
61-årige Mari-Louise hadde et langt arbeidsliv bak seg. Hun hadde operert de utslitte tommelfingrene sine, prøvd å jobbe igjen, men kunne ikke mer. Hun hadde angst, verk i rygg og skuldre, alvorlig depresjon. «Hun var ferdig, Mari-Louise, hun var ferdig», sier hennes sjef på den jobben hun til det siste forsøkte å klare. Legen hennes sykemeldte henne 100 prosent. Men Försäkringskassan, svenske NAV, kan ifølge de nye reglene overprøve legen. Og skal gjøre det – hvis de anser at det finnes en teoretisk jobb ett eller annet sted som personen kanskje skulle kunne utføre. Det gjorde de med Mari-Louise. Hennes sykepenger ble indratt. Da orket hun ikke mer. Hun tok sitt liv på langfredag 2009.
62-årige Arne Karlsson hadde jobbet store deler av livet på Volvo. Han led blant annet av hjertekrampe og epilepsi. Legene mente at han ikke kunne jobbe. Försäkringskassan mente noe annet. Arne var ikke tilstrekkelig arbeidsufør til å få sykepenger. Åpenbart var han ikke heller tilstrekkelig frisk til å overleve. Innen hans tredje anke hadde blitt behandlet, rakk han å dø.
Det finnes mange, mange flere eksempler, og historiene har begynt å komme fram i svenske medier den siste tiden. Kreftsyke som mister sine penger, fortvilte leger som slår alarm. I Läkartidningen sammenfatter spesialist i arbeidsmedisin Åke Thörn det mange leger har rapportert at regelendringene har ført til: «alvorlige feilbedømninger, ekstraarbeid for helsevesenet, prioritering av attestteknikk i stedet for legearbeid, forstyrrelser av sensitive rehabiliteringsprosesser, en brutalisert språkbruk og mistenkeliggjøring av profesjonell kompetanse.»
Men, pytt, hva gjør vel det, når nye sifre viser at antallet som får sykepenger i Sverige nå er rekordlavt i stedet for rekordhøyt. «Vårt sykefravær nærmer seg mer normale nivåer sammenliknet med liknende land», skriver den fornøyde komitéformannen.
Og det er jo sant. Det er også sant at svensk arbeidsledighet samtidig har nådd «mer normale nivåer sammenliknet med liknende land». Ved utgangen av året hadde Sverige for første gang høyere arbeidsledighet enn EU-gjennomsnittet. Samtidig har den unormalt sterke svenske arbeidsledighetstrygden blitt uthult sånn at den i praksis er dårligere enn i mange andre europeiske land. I tillegg har det svenske arbeidsmarkedet, som har vært kjent for unormalt sterke rettigheter for arbeidstakerne, nå blitt hjemsøkt av korttidskontrakter og kyniske utleiefirmaer, og fagforeningene har mistet en kvart million medlemmer på kort tid.
I Sverige markerer den raserte sykelønnsordningen, sammen med en rekke andre forandringer, et maktskifte. Desperasjonen som organiseres fram blant de syke, skal samtidig fungere «disiplinerende» på de friskes krav på bedre lønninger og arbeidsvilkår. Dette er en normal ordning, sett fra høyreperspektiv.
Samfunnsdebatt handler først og fremst om å definere hva som er problemet. Når spørsmålet vel er etablert, er de mulige svarene ofte gitt.
I sykelønnsdebatten skulle man for eksempel kunne spørre seg hvordan visse land har kunnet oppnå høyere sysselsetting, med høyere produktivitet. Da blir det naturlig å se hva Norge har gjort riktig for å få til «unormalt» høy produktivitet og sysselsettingsnivå, spesielt blant kvinner og eldre. En del av svaret på det spørsmålet, er en god sykelønnsordning. Den gjør det mulig å minske sykenærvær, og gjør at flere som ellers blir helt utslått fra arbeidsmarkedet, orker å holde ut lenger. SSBs modell for sykefravær forklarer forøvrig nesten eksakt forandringene i sykelønnsstatistikken med forandringer i arbeidsløsheten og i arbeidskraftens demografiske sammensetning.
På hjemmesiden til Forskningsrådet – det norske – leser jeg trygdeforsker Kjell Vaage. «Norge har verdens høyeste sykefravær, og samtidig en av verdens friskeste befolkninger. Finnes noe av årsaken til denne motsetningen i dagens trygdesystem?» spør han. Man kan svare ja. Men man kan også spørre seg: Vil vi virkelig at Norge i stedet skal være et mer «normalt» land – med lavere sysselsetting, dårligere velferd og sykere arbeidsplasser?
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
