Krisetiltakene beskytter rådende maktforhold, men skader økonomien.
AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 16.06.2010
Da finanskrisen var ung, prøvde ledende vestlige politikere seg på en slags «asymmetrisk keynesianisme», for å låne et begrep av økonomene i «EuroMemorandum Group». Enorme summer ble brukt til å redde råtne verdipapirer i finansbedrifter, mens satsningen på å holde oppe etterspørselen i realøkonomien og redde arbeidsplasser var mer beskjeden (Men Norge har gjort det bedre enn de fleste land). Asymmetrien var også geografisk. I periferien ble det tvunget igjennom drakoniske nedskjæringer, med raske resultater. I Latvia har BNP falt med nærmere 20 prosent i løpet av 2009. Arbeidsløsheten kom opp i 20,4 prosent i det første kvartalet av 2010. Å redde investeringene til svenske storbanker har vært langt viktigere enn å redde latviske sykehus.
Nå ruller krisen inn over realøkonomiene i flere land – og da er det depresjonspolitikk à la 1920-tallet som gjelder igjen. De store, fattigdomsskapende nedskjærningene som har blitt annonsert i Hellas og Spania, ble fulgt opp blant annet i Tyskland, som har fått sin største krisepakke siden krigen. 90 milliarder kroner skal skjæres ned neste år, 250 milliarder i 2014. I Storbritannia har høyreregjeringen allerede lovet at pensjoner, trygder og lønninger i offentlig sektor skal ned. I USA risikerer mange langtidsarbeidsløse å miste trygdeutbetalinger.
Regjeringer rundt om i verden trekker altså tilbake kjøpekraft. I en situasjon med allerede høy arbeidsløshet, og med svak kapasitetsutnyttelse i mange sektorer, betyr det fare for dramatiske realøkonomiske problemer. Særlig er det stor fare for at enda flere millioner skal bli kastet ut i arbeidsledighet, ofte langvarig.
Den prisbelønte amerikanske økonomen Paul Krugman har med tydelig uro pekt på den «nye» vendingen i økonomisk politikk, i både Europa og USA. «It’s basically incredible that this is happening,» skriver Krugman. Og han har naturligvis rett. Men han tar også feil. For denne vendingen er helt logisk hvis man ser at det økonomisk-politiske hegemoniet ikke akkurat har vokst direkte ut fra «best practice», men snarere fra maktforholdene i samfunnet.
Krisetiltakene er destruktive for det overordnede økonomiske resultatet – men de passer godt med et sentralt premiss: At den økonomiske politikken ikke skal forstyrre rådende maktforhold og fordelingsmønstre. De som før krisen har kunnet kare til seg privilegier og formuer, får nå sine posisjoner beskyttet også ved svak eller negativ vekst.
De landene som nå planlegger harde innstramminger, har ulike økonomiske forutsetninger. Tyskland har et stort handelsoverskudd, Hellas har underskudd. Storbritannia hadde budsjettunderskudd da krisen slo ut i full blomst, Spania overskudd. Likevel er det samme gamle nedskjæringspakke som prakkes på alle sammen. Det er fordi politikken er basert på overnasjonale kapitalinteresser. «Den som tror at styring av utgifter bare handler om å spare penger, får ikke med seg poenget,» sier en anonym kilde i det britiske finansdepartementet til Financial Times: «En slik mulighet for å gjøre om på hvordan det offentlige fungerer kommer bare en gang hver generasjon.»
Etter høydepunktet for markedsfundamentalismens langvarige fiasko har økonomiene i vesten akutt behov for at man bygger ut den skattefinansierte velferden, setter i gang store offentlige investeringer i infrastruktur og forskning, moderniserer arbeidsmarkedet gjennom bedre arbeidsforhold og reduserer de store forskjellene i inntekt og formue som har drevet fram sosiale og finansielle problemer. I denne situasjonen planlegger man tiltakspakker som innebærer det helt motsatte.
«Velferdsstatene i Europa vil måtte akseptere innskrenkninger, både i offentlige utgifter og i velferdstilbud. Verken streiker eller andre protester vil endre dette,» slår Aftenposten fast på lederplass (9. juni). Borg-rasen i Star Trek kunne sagt det mer kortfattet: «Resistance is futile»
Dette synet på økonomisk politikk som administrasjon av det uunngåelige, har satt skjebnesvangre spor også i sosialdemokratiske og venstresosialistiske partier. De avgjørende beslutningene om ressursfordelingen og samfunnsorganiseringen avspeiler i altfor liten grad de partipolitiske konfliktene i vesten. Den parlamentariske venstresiden står i fare for å stille seg utenfor tidens hovedstrømninger. I så fall blir kollapsen i praksis en enda dypere krise for sosialdemokratiet og venstresiden.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
