AV MAGNUS E. MARSDAL
Publisert i Klassekampen 30. januar 2016
I en velskrevet, viktig og kanskje litt sneversynt tekst i Klassekampen onsdag 27. januar, skriver Sandra Lillebø: «Venstresida kan ikke se ut som høyresida og oppføre seg som høyresida, og likevel tro at velgerne skal skille mellom de to, bare den passer på å si de riktige tingene.»
Utgangspunktet er hennes egne erfaringer. Folk hun har identifisert seg med, som tilhørende venstresida, viser seg å ha mye bedre materielle vilkår enn henne og en bedrestilt sosial bakgrunn høyt hevet over dem venstresida hevder å stå opp for. Da hun «innså hvor vanlig det var blant oss på venstresida å være så privilegert» følte hun seg sveket; eller i alle fall lurt og «forledet til å tro at det fantes et fellesskap som kunne bære mitt håp».
Det politiske poenget er større enn Lillebøs private håp. Innlegget handler om «hvem som snakker». Det interessante spørsmålet hun reiser, er «hvor mye folk – og særlig ledere – på venstresida kan tillate seg av ting som høye lønninger, store hus og hjelp i hjemmet før de begynner å miste politisk troverdighet».
Ja, når er det egentlig troverdigheten bryter sammen?
Tankefeil opptrer gjerne i motsetningspar. Den ene siden kan mene at folk med direktørstilling eller privilegert familiebakgrunn aldri kan være troverdige tillitsvalgte eller tenkere for venstresida. Da ser man bare personer og ingen politikk.
Den andre siden kan mene at Lillebøs spørsmål er moralistisk vås, for det er jo politikken som teller. Da mener man at det ikke fins noen sammenheng mellom sosial plassering og politisk retning. Dette standpunktet er legitimt, men hører tradisjonelt mer hjemme i Fremskrittspartiet enn på venstresida.
Jeg tror imidlertid at Lillebø reiser et viktig spørsmål, og her følger tre grunner til dét.
1. Problemforståelsen kan hemmes: Hvis de fleste ledere, tenkere og talspersoner på venstresida lever under sosiale vilkår som befinner seg skyhøyt over dem de mener å representere, vil det bli vanskelig å forstå hvor skoen trykker. Man trenger ikke føle ethvert samfunnsproblem på egen kropp for å forstå det. Men hvis halve omgangskretsen har au pair, eller hele nabolaget består av leger og arkitekter, kan antall møter med mennesker som har kjent det aktuelle problemet på kroppen bli så lavt at noen særlig forståelse bli lite sannsynlig.
2. Problemløsningen kan hemmes: Hvis man selv lever som de fem prosent mest privilegerte, kan det blir mer vanskelig å komme på en del politiske løsninger som ville vært gode for folk flest. Særlig slike løsninger som vil være mindre fordelaktig, rent individuelt, for de fem prosent mest privilegerte.
3. Identifikasjonen kan svekkes: I noen grad foretrekker velgere å stole på og stemme på en som «er sånn som oss». Som sosiolog Magne Flemmen refererer fra britisk forskning (Klassekampen 23.1.), kan elitedominans i venstresidens partier, og dermed økt fravær av arbeidsfolk i partipolitikken som helhet, «svekke engasjement og interesse for politikken som sådan». Redusert valgdeltakelse blant de underprivilegerte vil tjene de konservative partiene.
Jeg fikk førstehånds erfaring med disse problemstillingene da jeg, for å skrive om Frp-koden (Forlaget Manifest 2007), reiste til steder som Kløfta og Costa Blanca for å spørre arbeidsfolk som gikk til Frp hvorfor de forlot Arbeiderpartiet.
«Arbeiderpartiet har forsvinni. Arbeidsfolk har forsvinni fra politikken,» sa Eli på Kløfta, født på 1930-tallet. Den voksne sønnen Hans Erling var enda mer kontant. Han mente at topplederne i Ap «har ingenting med arbeidsfolk å gjøra. Dem beskytter hverandre og gir hverandre direktørjobber. Blir dem stemt ut av styre og stell, venter det alltid en fin jobb uansett. Dem er en borgerlig gjeng som verner om hverandre».
Her får Sandra Lillebø rett: Det er ikke irrelevant for velgeren «hvem som snakker». Men så sier Eli: «Dem gjør ikke noe for arbeidsfolk. Der har du kjernen. Dem gjør ikke noe for arbeidsfolk.» Så hun legger også vekt på det politiske innholdet. Det er «kjernen». Eli er gammel nok til å vite at det var mange professorer og «fine» folk i toppen av Arbeiderpartistatens styre og stell også den gangen bevegelsen kjempet Folketrygden fram.
Tilstanden er heldigvis ikke helt slik som Sandra Lillebø beskriver den. Den uten sammenligning viktigste styrken til norsk venstreside er fagbevegelsens over halvannen million medlemmer, rundt 900.000 av dem i LO. Å mene at «fellesskapet» har forduftet fordi det finnes mange med privilegert familiebakgrunn blant de kulturradikale på Tåsen eller Frogner, har kanskje et anstrøk av klasseblindhet, hvis vi først skal være litt klassekritiske.
Men hvordan forvalter de tunge folkeorganisasjonene medlemmenes tillit, og penger? Når det årlige oppslaget om «LO-toppenes millionlønn» kommer i Nettavisen og Dagens Næringsliv, avfeies det i toppetasjen på Folkets Hus som politisk motivert kampanjejournalistikk mot LO. For hva tjener ikke forretningslivets mektige direktører? Når skal Nettavisen henge ut dem?
Vel, kanskje den dagen direktørene gir seg til å representere landets renholdere, sveisere, helsefagarbeidere og bygningsarbeidere. Eller den dagen den begynner å hente sin direktørhøye lønn fra disse arbeidernes lommer, det vil si kontingent.
LO-leder Roar Flåthen har 1,9 millioner i LO-lønn og styrehonorar, skrev avisene i 2012. 17 av 20 fagorganisasjoner DN undersøkte i 2015 betaler mer enn 1 million til lederen. Er det fornuftig?
Spørsmålet blir hva man mener er rettferdig lønn for venstreorganisasjoners ledere og ansatte. Et mulig prinsipp kunne være «gjennomsnittslønn til alle». I 2015 var norsk gjennomsnittslønn for et fullt årsverk, inkludert alle landsdeler og utdanningsnivå, omtrent 520.000 kroner.
Prinsippet lyder kanskje som pen moral. Men jeg tror ikke moralisten ville lykkes i praksis. For både fagforbund, LO og tankesmier må forholde seg til et arbeidsmarked.
Hvis vi ser på «sammenlignbare grupper», og det gjør man jo, finner vi for eksempel «Faglig, vitenskaplig og teknisk tjenesteyting». Gjennomsnittlig årslønn: er cirka 650.000 kroner. Eller «Informasjon og kommunikasjon»: cirka 660.000 kroner.
Venstresidas partier, organisasjoner og tankesmier står overfor et par dilemma: De skal representere arbeidsfolk flest, men må rekruttere en del ansatte fra yrker som tjener mer enn folk flest. Og selv om de skal representere alle slags yrker, vil sentralkontorene ofte preges av «heltidsintellektuelle». De ansatte skal dessuten kunne leve med Oslos boligpriser.
Disse dilemmaene er ikke til for å moralisere over, men for å løses, så langt det går. I Manifest Tankesmie har vi tatt to grep. For det første bygger vi finansieringen vår på over 300 abonnerende klubber, avdelinger, foreninger og forbund innen fagbevegelsen. Den som tar jobb i Manifest Tankesmie vet at pengene ikke kommer fra en «donor» i elitenorge, men fra det organiserte grasrotnorge. Hvis det vi gjør ikke er relevant «der ute», har vi heller ikke noe å leve av. Derfor kan våre ansatte mye mer om AFP og deltidsturnus enn det som er vanlig i «kultursektoren» Lillebø viser til.
For det andre har vi moderat lønn. Leder Cathrine Sandnes tjener 580.000 i året, som er langt mindre enn sammenlignbare grupper, for ikke å snakke om sammenlignbare ledere. Øvrige ansatte tjener mellom 490.000 og 510.000. Det betyr at en universitetsutdannet samfunnsøkonom i Manifest Tankesmie, bosatt i Oslo, har lavere lønn enn gjennomsnittlig norsk årsverk, uavhengig av bosted og utdanning.
Jeg tror lønnsnivået i Manifest Tankesmie bør økes, ikke senkes. Hvis vi skal ligge flere hundre tusen under sammenlignbare grupper, vil vi slite med å rekruttere og holde på de ansatte vi trenger. Samtidig må det finnes en grense andre veien. Men hvor? Det kommer kanskje an på hvem man mener er «sammenlignbare grupper».
Hvis ledere på venstresida ser seg selv i samme sjikt som bankdirektører og toppsjefer, er det en individuell strategi som ingen bør moralisere over, i vårt samfunn. Men kan denne tilnærmingen også være organisasjonenes politiske strategi?
En lønn på 1,5 millioner plasserer mottakeren blant de øverste 2 prosent av alle landets lønnsmottakere (TBU, 2015). Er det bærekraftig?
Økonomisk er det kanskje det. Jeg tror nok en organisasjon som LO har råd til både 1 og 2 millioner i året, til utvalgte individer. Men er det politisk bærekraftig?
Det er et yndet angrepspunkt for fremadstormende høyrepopulister over hele Europa å anklage venstresida for å være virkelighetsfjerne bedrevitere som sitter høyt økonomisk og statusmessig hevet over arbeidsfolk flest og forteller dem hvem de skal stemme på. Hvor langt over blink treffer den anklagen? Det avgjør faktisk venstresidas organisasjoner helt selv.
Men det fins ingen debatt. Kanskje fordi vi er redd for at noen skal ta det personlig. Men det er helt misforstått. Dette handler ikke om personlige valg eller prestasjoner. Det handler om den politiske begrunnelsen for store, demokratiske organisasjoners langsiktige strategi.
En politisk organisasjon bør ha politiske begrunnelser for sine veivalg. Hva er, for eksempel, den politiske begrunnelsen for at LO skal finansiere et eksklusivt elitesjikt med inntekter så høyt hevet over lønnsnivået til medlemmene?
