Om den tyngste myten i norsk politikk.
AV MAGNUS E. MARSDAL
Publisert i Klassekampen 18.12.2010
Statsviter Kristin Hoff skrev nylig i Mandag Morgen (11. oktober): «Høyere levealder og rekordmange eldre vil legge et altfor stort press på offentlige budsjetter til at sysselsettingen og produktiviteten vil kunne opprettholde dagens velferdsnivå.»
Det økende antallet pensjonister per yrkesaktiv er gjennom siste tiår trolig det viktigste og mest brukte argumentet for innstramming av offentlige velferdsrettigheter i Norge. I den nye rapporten «Fortsatt råd til felles velferd?» ser Manifest senter for samfunnsanalyse nærmere på tallene framtidsdebatten bygger på.
Regjeringens perspektivmelding fra 2009 streker opp linjene med framskrivinger opp til 2060. I disse framskrivingene («referansebanen») opptrer et sort hull i framtidens velferdsbudsjetter: «Det udekkede finansieringsbehovet». Utover århundret blir dette udekkede behovet på titalls og atter titalls milliarder, hvis vi fortsetter med dagens velferdsrettigheter og skattenivå.
Men hva slags scenario er denne «referansebanen»? Den er ikke regjeringens ønskede politikk. Den er et regnestykke. Og med noen ganske spesielle forutsetninger. For det første er det forutsatt at privat forbruk skal rykke kraftig ifra offentlig forbruk (der de felles velferdstjenestene ligger). Av samlet konsumvekst fram til 2060, tilfaller 72 prosent privat forbruk i dette scenariet. Kun 28 prosent går til fellesforbruk i dette scenariet, og dét midt under eldrebølgen. Da er det ikke til å undre seg over at fellesskapssektoren får et «udekket finansieringsbehov».
For det andre er det forutsatt ekstrem vekst i privat kjøpekraft etter skatt (fordi skatten holdes nede). Hvis kjøpekraften øker i takt med fastlandets økonomiske vekst, vil en i dag gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 300.000 kroner etter skatt i dag (tilsvarer 400.000 i bruttolønn) øke til rundt 740.000 kroner etter skatt i 2060, målt i dagens priser. Denne ekstreme private forbruksveksten skal vi ha råd til, men de uføres alderspensjon, nei de skal visst strammes inn med 15 milliarder i året.
Hva er alternativet til denne usosiale fordelingspolitikken? Basert på Perspektivmeldingen har Manifest Analyse tegnet scenarioet «Balansert utvikling» fram mot 2060. Der økes standarden innen helse og omsorg med en prosent hvert eneste år. Der fylles hele «det udekkede finansieringsbehovet» ved hjelp av skattesystemet. Kun personlige skatteyteres skattebidrag forsterkes, bedriftsbeskatningen holdes uendret. I dette scenariet tilfaller 52 prosent av konsumveksten privat forbruk, mot 72 prosent i regnestykket «referansebanen».
Hvor balansert blir dette for Ola Arbeiders private lommebok? Blir det en utålelig byrde på 40-åringene i 2060? I scenariet «Balansert utvikling» kan ikke den private lommeboka til Ola økes fra 300.000 etter skatt til 740.000. Resultatet av framskrivingene blir 516.000 kroner i året anno 2060 for Ola Arbeider. Etter skatt. Med dagens priser. En reell vekst i kjøpekraft på 72 prosent.
En balansert utvikling gir med andre ord Ola en god del mer inn på privat konto enn i dag. Men han må godta «litt mindre mer». gjengjeld har vi finansiert eldrebølgen i fellesskap og Ola slipper å tegne privatforsikringer på alle bauger kanter. Alternativet er at privat forbruk (eller bedriftsprofitt) skal får «mye mer mer». Det kan vi velge. Men da ødelegger vi den norske modellens velferdsordninger. Vil vi det? Tvert imot. Meningsmålingene viser at 70 prosent er villige til å øke skatteinnsatsen hvis det blir nødvendig for å sikre fortsatt fellesskapelig ansvar for alles helse- og eldreomsorg. Høyresidens privatisering og skattekutt har minimal oppslutning som framtidsvisjon for Norge.
Det er kanskje derfor vi stadig kan lese bekymrede kommentarer om hvordan håpløst umulig det dessverre blir å videreføre dagens velferdsrettigheter i tiårene som kommer. Demografisk demagogi om eldrebølgen transformerer politiske valg til økonomisk nødvendighet. Politikernes rolle reduseres fra å stake ut kursen til den «pedagogiske» oppgaven å forklare velgerne at høyrepolitikk nå blir eneste politikk.
Forestillingen om at eldrebølgen tvinger oss til innstramming er politisk ønsketenkning fra høyresiden, men har likevel etablert seg som den tyngste myten i norsk politikk. En realistisk debatt om framtidas velferdsutfordringer krever et mer realistisk utgangspunkt.
Magnus E. Marsdal
Leder ved Manifest Analyse
