Basert på sin masteroppgave i statsvitenskap, har Øyvind Bosnes Engen skrevet rapport om hvordan norske myndigheter i lang tid har gått lenger enn EU i å definere helse- og sosialtjenester som en hvilken som helst annen økonomisk aktivitet. Dette har bidratt til å avpolitisere den norske velferdsstaten.
Rapporten kan lastes ned som pdf her:
Les Engens kronikk «Flinkest i anbudsklassen» (Klassekampen, 09.06.15) her.
Hovedfunnene i rapportene:
– Velferdstjenester er ikke som andre varer og tjenester. Kombinasjonen av at tjenestene er komplekse, dekker grunnleggende behov og at brukerne ofte er i en sårbar posisjon, tilsier at slike tjenester ikke egner seg for marked og konkurranse.
– Norske kommuner kan velge å produsere slike tjenester for sine innbyggere i egenregi med egne ansatte. De kan alternativt velge å kjøpe tjenestene fra private aktører. Innkjøpet underlegges i dette tilfellet en rekke lover og regler som har sitt utspring i EU.
– Gjennom EØS-avtalens Lov om offentlige anskaffelser i 1994 ble helse- og sosialtjenester langt på vei likestilt med enhver annen vare eller tjeneste på markedet, og underlagt de samme kravene om konkurranse basert på økonomiske kriterier. Norske myndigheter har senere brukt de europeiske reglene til å anbefale konkurranse innen tilnærmet alle offentlige innkjøp – inkludert helse- og sosialtjenester – uten at EU krevde det.
– Først etter at loven hadde trådt i kraft ble man oppmerksom på mange av problemene ved å behandle velferdstjenester som varer og tjenester for øvrig. Konkurranse på disse områdene har vist seg å komme i konflikt med bl.a. barnevernsloven og taushetsplikten for helsepersonell. Et norsk utvalg anbefaler å løse dette ved å fjerne taushetsplikten til helsepersonell når den hindrer ytterligere konkurranseutsetting.
– Når nye EU-regler om offentlige innkjøp trer i kraft i 2016, kan norske myndigheter igjen komme til å innføre et større innslag av markedsåpning innen velferdsstatens tjenesteyting enn det som kreves av EU. Dette vil bidra til avpolitisere velferdstjenestene gjennom å svekke handlingsrommet for demokratisk styring.
– De nye EU-reglene krever ikke at innkjøp av helse- og sosialtjenester skjer gjennom konkurranseutsetting med mindre de har en verdi på over 750.000 euro – rundt seks millioner norske kroner. Forenklingsutvalget, som la fram sine anbefalinger i 2014, foreslår å innføre de samme kravene for alle innkjøp av helse- og sosialtjenester med en verdi på over 500.000 norske kroner, en tolvtedel av nivået EU har fastsatt. Dette er ønsket av NHO, fordi det vil føre til langt flere kontrakter for kommersielle velferdsaktører, men er fryktet å føre til mer byråkrati og økte kostnader for kommunene.
