AV JONAS BALS, ombudsmann for Norsk bygningsarbeiderforening
Publisert i Klassekampen 4. mars 2011
Jeg har en venn som er faglært tømrer, født og oppvokst i Norge. Han burde skrevet denne kronikken. Det kan han ikke, for han vil ikke stikke frem huet. Det kan nemlig gå utover jobbmulighetene hans. Han jobber i et såkalt bemanningsselskap. Etter finanskrisa har det vært den eneste jobben han har klart å få. Han forteller at han på en del mindre byggeprosjekter deler skjebne med alle sine kollegaer. Alle er «vikarer» – men hvem de vikarierer for er en gåte.
Alle vet imidlertid hva det er de erstatter. De erstatter faste ansettelser med en type løsarbeid arbeiderbevegelsen brukte mange tiår på å bekjempe. De erstatter sin egen beskyttelse i form av lov- og avtaleverk med en lovløs tilstand der det er bemanningsselskapene som dikterer betingelsene. De erstatter en ansettelse med klare og tydelige ansvarsforhold med en kaotisk trepartsrelasjon der oppdragsgiver og arbeidsgiver skyver ansvaret over på hverandre. Og de erstatter sterke arbeiderkollektiver og fagforeninger med en atmosfære av redsel og usikkerhet.
Kristian Lundberg beskriver i sin bok Yarden hvordan det er å jobbe i et utleieselskap. Han beskriver det som «en djävulsk situation. … du förpassas till en slags limbovärld. Du äter och är alltid hungrig. Du arbetar och är alltid fattig. … Människor kommer och går, avskedas, de kallas aldrig in till nästa dags arbete, ständigt en rädsla, en förtärande rädsla. Det är det enklaste sättet. ’Tyvärr Kristian, i morgon blir det ingenting åt dig!’»
I et utleiefirma finnes det ingen regler for hvilke arbeidstakere som skal leies ut: Ingen vurdering av ansiennitet, ingen køordning. Kombinert med mangelen på garantilønn når man ikke er i jobb, innebærer dette en betydelig forskyving av maktforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i sistnevntes favør. Det er opp til utleiebedriften å avgjøre hvor mye arbeid, og dermed hvor stor inntekt, man vil få fra måned til måned. Muligheten og viljen til å ta opp problemer på arbeidsplassen preges naturligvis av dette. I tillegg utfordres arbeidsmiljølovens bestemmelser for prøvetid og oppsigelsestid. Arbeidsforholdet vil for mange oppfattes som en evigvarende prøvetid, og en oppsigelsestid uten lønn er ingen reell oppsigelsestid.
Hvordan har vi kunnet la dette uvesenet bre om seg i arbeidsmarkedet vårt? Min egen fagforening var blant de som i 2000 gikk til politisk streik mot Blaalidutvalgets forslag om at den direkte reguleringen av arbeidsutleie skulle avvikles. Dessverre var det dengang intern uenighet rundt dette spørsmålet i arbeiderbevegelsen, og Arbeidsdirektoratet vant gehør for sitt synspunkt om at forbudet var «særdeles vanskelig å håndheve (…) så lenge den allmenne rettsbevissthet avviker fra forskriftens innhold.» At «hele bransjer åpenlyst trosser lovforbud som vi er satt til å håndheve» ble den kanskje viktigste begrunnelsen for å fjerne reguleringen. Man valgte med andre ord å bekjempe lovløsheten ved å legalisere ulovlighetene.
Mer enn ti år senere har bemanningsselskapene fått et enormt omfang. I fagbevegelsen har vi forholdt oss til de nye realitetene, og mange av oss har lagt ned mye krefter i å organisere de som jobber i disse bedriftene. Vi har tegna tariffavtaler i en håndfull selskaper – Adecco er ett av dem – men selv her sliter vi med å sikre rettigheter som for få år siden ble tatt for gitt av oss alle. Derfor er det gledelig at bemanningsuvesenet nå har havnet øverst på den politiske dagsorden.
Midt oppi all den moralske indignasjonen kan det imidlertid være grunn til å oppsummere hva det egentlig er man kan lære av Adecco-skandalen.
1. NHO Service sine gjentatte forsøk på å redusere de stadige avsløringene av uverdige lønns- og arbeidsvilkår til et spørsmål om noen «mindre useriøse aktører» er ikke troverdige. Adecco har vært selve flaggskipet for den «seriøse» delen av bransjen. Det er snarere tale om en systemisk tendens til sosial dumping i bransjen, som det er vanskelig å se hvordan vi kan kontrollere oss bort fra.
2. Spørsmålet bør ikke reduseres til å handle om konkurranseutsetting og bortsetting av kommunale tjenester. Dette er hovedsaklig en kamp for at faste ansettelser skal erstatte løsarbeid og midlertidige ansettelser, og her har offentlig sektor en minst like stor jobb å gjøre som privat sektor.
3. Spørsmålet må heller ikke reduseres til et spørsmål om de ansattes arbeidsforhold. Adeccoskandalen på Ammerudlunden har vært en viktig påminnelse om at utviklingen også har konsekvenser for de som mottar tjenestene. Dette blir svært synlig når det dreier seg om eldre pleietrengende, men er et like viktig aspekt i andre bransjer. I byggebransjen ser vi for eksempel at fagopplæring, kompetanse, produktivitet og kvalitet på utført arbeid svekkes alvorlig. Dette har heldigvis også Byggenæringens Landsforening innsett. BNLs komptansedirektør Jørgen Leegaard sa nylig til Byggeindustrien at en kompetansedrevet næring «ikke er gjennomførbar med innleie som driftsfilosofi.» Dette er en erkjennelse BNL må forklare bedre både overfor sine medlemsbedrifter og sin moderorganisasjon NHO, som ser ut til å være drevet av en uheldig kombinasjon av ideologiske vurderinger og svært kortsiktige kostnadsberegninger.
4. I motsetning til i fotballens verden er arbeidslivets Adeccoliga dominert av utenlandske spillere, mens eliteserien er forbeholdt norskfødte. Kampen for faste ansettelser er derfor intimt forbundet med de politiske utfordringene som vanligvis går under navnet integreringspolitikk.
5. Bemanningsselskapene sier de har kommet for å bli. At de har kommet er det ingen tvil om, men det er et politisk valg om de skal bli. Og politikerne har valgmuligheter. Løsarbeidersamfunnets tilbakekomst har ikke oppstått som følge av et folkekrav, ei heller er det drevet frem av svake grupper som ønsker en inngangsport til arbeidsmarkedet, slik bransjen selv hevder. De polske og baltiske medlemmene av Oslo Bygningsarbeiderforening vet i alle fall utmerket godt at de erstatter faste ansatte på byggeplassene – ansettelser de selv kunne fått dersom stillingene ble utlyst.
6. Vi i fagbevegelsen har ikke gjort nok, og må komme enda sterkere på banen.
Jonas Bals
